Jeg har lest innleggene under meninger siste tiden, og må si at jeg føler det ganske demotiverende å lese noen av disse med jordbruksøyne. For jeg trodde det var jeg og mine ca. 240 kollegaer innen melk, ammeku/storfekjøtt, sau og potet som stod for matproduksjonen her i Oppdal.
Men gang på gang ser jeg at reindriftsnæringen blir omtalt som den viktigste og mest bærekraftige produksjonen.
Det er vel ikke noe som er mer bærekraftig matproduksjon enn det jordbruket vi har i Oppdal.
Vi har grovfôrbasert produksjon med dyr som går ute på beite fra mai til oktober, og disse holder i stor grad kulturlandskapet i hevd. I generasjoner har bønder forvaltet det landskapet vi har og nettopp derfor det er så populært med fritidsbolig her også.
Jeg har brukt mye av tiden min på forskjellige verv innen jordbruket de siste årene, og inntrykkene fra mange av disse møtene er sterke. Jordbruket har blitt en truet næring, og vi får høre mange historier om mennesker som sliter. Det er ikke bare på grunn av økonomien, men like mye av arbeidspresset som blir hardere hele tiden. Vi må jobbe mer og raskere for mindre, og da blir det også mindre tid til fritid. Det er heller ikke mye positivt å lese om jordbruksnæringen i sosiale medier. Det har blitt sagt av flere at det er ikke om det blir flere menneske/dyretragedier, men når.
Det blir til stadighet nevnt at reindriftsnæringen ikke har mer enn 20 år igjen av avtalen om beite.
Vi i jordbruket investerer fra 5 til opp i 20 millioner kr. for å holde følge med nye krav og retningslinjer. Som regel må produksjonen økes for å få dette til å gå sånn noenlunde i rundt på papiret. Dette gjøres ved å leie kvote for melk og leie av jord. Disse avtalene er sjelden på mer enn 10 år, og vi har aldri noen garanti for at vi får mulighet til å fornye disse kontraktene når de utløper. Da blir vi sittende uten det ressursgrunnlaget vi hadde når vi tok det store løftet om å utvide driften. Men gjelden er der fortsatt. Hva gjør vi da??
Jeg gjør mitt beste for at mine dyr skal ha et så godt grovfôr (vintermat) som mulig og driver ikke mer jordareal enn nødvendig, det koster både mye tid og penger å drive jorden godt.
Derfor blir jeg lei meg når jeg ser at enkelte mener det ikke kan være så farlig om det kommer noen dyr ned på dyrket mark. For meg går det nesten på psyken løs når sånt skjer, det på grunn av alt arbeidet som blir lagt ned for å få den kvaliteten jeg ønsker og som kyrne trenger for å melke godt. Kvaliteten forringes og mengden reduseres ved at det går dyr på dyrket mark, som igjen gjør at jeg ikke får nok vinterfôr til dyrene mine av ønsket kvalitet.
Resultatet av andres dyr på avveie over lengre tid kan medføre at jeg må kjøpe grovfôr, av en kvalitet jeg ikke har oversikt over, eller at jeg må øke kraftfôrmengden for å kompensere for grovfôrtapet. Dette går direkte utover økonomien på gården.
Dyrene vil naturlig nok holde til der maten er lettest tilgjengelig, og de vet ikke forskjellen på ditt eller mitt. Derfor er det vi som eiere som må sørge for at de ikke oppholder seg på annen manns eiendom.
Kvar går du, Oppdal?
Det blir nevnt at det er en pågående debatt/konflikt mellom grunneierne og reindriftseierne.
Jeg har ikke registrert at en eneste reineier har uttalt seg.
I mine øyne er denne debatten skapt av Oppdal Venstre.
Det er plass til både bønder og samer innenfor 2500 km2 med gråstein og høyfjell
At grunneiere har vært ute og forsvart seg tror jeg har lite å gjøre med at de ikke ønsker reindrift i Trollheimen, men for å forsvare sin egen eiendomsrett og råderetten over denne.
Gårder drives på lånt tid, og i tiden vi har den til rådighet, gjør vi hva vi kan for å beholde og utvikle ressursgrunnlaget på vår eiendom i håp om at neste generasjon vil videreføre arven.
Personlig har jeg ikke noe imot reindriften, men må si at jeg misunner dem den store støtten de får.
Tenk om jordbruket hadde fått den samme støtten, da hadde jeg hatt troen på fortsatt norsk matproduksjon over hele landet.
Mvh en som står på for norsk jordbruk i hele Norge
Kenneth Jamtseter