Kommunepolitikerne bestemmer

Det er lokalpolitikerne som bestemmer hvordan kommunens arealer skal brukes. Bolig-, nærings- og hytteutbygging står ofte mot andre interesser som jakt, friluftsliv, jordvern og natur. Stortinget har helt bevisst gitt kommunene vide fullmakter til å prioritere mellom slike interesser. Prioriteringen beror i all hovedsak på et planfaglig og lokalpolitisk skjønn. Stortinget har riktignok gitt private aktører mulighet til å fremme forslag om reguleringsplaner. Men det er likevel kommunene som skal avgjøre om forslaget skal fremmes til behandling og om planen skal vedtas eller ikke. Dette gjelder også der et privat planinitiativ er i tråd med overordnede planer, som kommuneplanens arealdel. En reguleringsplan som vedtas er alltid kommunes plan.

Arealforvaltningen i Norge bygger på et system hvor utbygging i stor grad både krever at det er vedtatt en arealplan som åpner for utbygging, og at det i forlengelsen av dette gis en konkret tillatelse til utbygging. Systemet kan nok fremstå som byråkratisk og tidkrevende, men bygger på en tanke om at arealbruken skal være kunnskapsbasert, ikke tilfeldig og uoverveid.

I dette ligger også at kommunepolitikerne er gitt en betydelig frihet til å bestemme om et privat reguleringsplanforslag skal behandles i kommunen. Kommunestyret er aldri forpliktet til å starte opp en planprosess det ikke ønsker. Kommunen kan tidlig stanse en privat initiert reguleringsplan og kommunen kan beslutte at et forslag ikke skal legges ut på høring. Viktigst av alt er likevel at kommunen aldri, rettslig sett, er forpliktet til å vedta en reguleringsplan i forbindelse med en sluttbehandling av et planforslag.

Fra et systemperspektiv, og særlig i lys av innholdet i det kommunale selvstyret, er det viktig at lokalpolitikerne vet at de kan si nei. Hvorvidt kommunen velger å fremme et planforslag til behandling, og hvorvidt planforslaget skal vedtas eller ikke, er et spørsmål om politikk, ikke juss. Det er av den aller største betydning at politikerne er kjent med dette handlingsrommet, fordi det gir rom for politiske prioriteringer.

Kommunepolitikerne er stadig utsatt for press, herunder grunnløse trusler om erstatning, når de vurderer å ikke vedta en reguleringsplan det har være jobbet med i måneder eller år. Norsk rettspraksis, herunder også høyesterettspraksis, viser imidlertid at slike krav mangler rettslig forankring. Det sier seg egentlig selv at ingen har krav på at et planforslag skal bli vedtatt, ei heller krav på erstatning dersom kommunen velger å stanse et planforslag. Dersom det skulle være hold i slike påstander, vil det være det samme som å si at det å bestemme hvordan arealbruken skal være lokalt, er et spørsmål om juss, ikke politikk.

Vi er alt for ofte vitne til at utbyggere, med sine respektive advokater i ryggen, truer med søksmål og erstatningskrav dersom deres planforslag ikke blir vedtatt. Hensikten er kanskje å plante en usikkerhet hos lokalpolitikerne. Dersom kommunepolitikere vedtar en reguleringsplan fordi de frykter å sette kommunen i et erstatningsansvar, fremfor å vurdere forslaget ut fra hva som politisk sett er ønsket arealbruk, har vi et alvorlig lokaldemokratisk problem.

Vårt budskap til lokalpolitikere, er å sette seg bedre inn i skillet mellom juss og politikk når det gjelder arealforvaltningen. Med dette kan de politiske diskusjonene dreies inn på de spørsmål lokalpolitikerne er valgt inn for å avgjøre – nemlig hvordan arealene skal, og ikke skal, brukes. Enkelte utbyggeres forsøk på å undergrave den politiske diskusjonen med feilaktige påstander om at kommunene må vedta et planforslag, herunder muligheten for erstatningsansvar, vil alltid tape i møtet med domstolene. Forklaringen er enkel. Stortinget har gjennom lovgivningen ønsket å sikre det vide lokalpolitiske handlingsrommet.

Fredrik Holth og Nikolai K. Winge

Holth & Winge AS