–Tusen hjertelig takk, Jarleif
Tusen hjertelig takk for at du gir mobbeoffer et ansikt. Tusen takk for at du deler din historie, for at du setter ord på alt du har båret på så alt for lenge.
Da jeg først så din historie i OPP, leste jeg kun overskriften, og la bort avisen.
Etter at jeg hadde pratet med en arbeidskollega om historien som han hadde lest om deg, dro jeg hjem og mannet meg opp til å lese historien selv. Den gjorde dypt inntrykk på meg, for historien din kunne like godt ha vært min.
Selv om mange av dine mobbeepisoder er mye, mye verre enn mine, var mye allikevel likt. Jeg ble mobbet for at jeg var stille, rolig og beskjeden. Hele klassen valgte meg til tillitselev, bare for å tvinge meg til å snakke.
Det uutholdelige gjensynet: Derfor rømte Jarleif bygda etter år med mobbing
Da han leste historien ringte rektoren – og ga mobbeofferet en unnskyldning
En gang tømte noen saften over maten min. Etter det sluttet jeg å ha med meg mat på skolen. Jeg ble alltid valgt sist i gymtimene og følte alltid at jeg var til overs. De gangene jeg var sammen med de jevngamle følte jeg at de kun gjorde det av en plikt og ikke for at de brydde seg om meg.
I timene da vi hadde samfunnsfag skrev jeg side opp og side ned om spørsmålene fra kapitlene, for da fikk jeg være i fred. Jeg ble derfor fort lærerens favoritt, for det virket som at jeg var iherdig, mens det i virkeligheten ble en overlevelsesmekanisme.
Lærerne hadde mer enn nok med å komme seg gjennom hverdagen selv, da mine medelever til tider mobbet dem også. Av og til ble det for mye for meg, og jeg slet med mageknip og vondt i hodet. Mange ganger planla jeg å ta mitt eget liv, da jeg følte det var eneste måten å få fred på.
Takket være spelemannslaget er jeg fremdeles her i dag, og har et godt liv med familien min. Der fikk jeg være meg selv og ble sett for den jeg var. Det er fremdeles noen spøkelser igjen i veggene på Oppdal ungdomsskole og inne i hodet mitt, men jeg har valgt å bruke mine erfaringer på noe positivt og håper jeg har blitt både mer raus og sterkere av mine opplevelser. Men unner ingen å oppleve den belastningen det er å bli mobbet.
Håper inderlig at dette fører til folk blir rausere og mer inkluderende og gode med hverandre, for alle er gode nok akkurat slik de er.
Med vennlig hilsen Tove Godtland