Med denne lærerstillingen skulle det kun følge med tilstrekkelig jord til hage, en potetåker og lignende, fortalte Sør-Trøndelag 27. juli 1946.
Det hadde vært lærerjord knyttet skolejord til skolene helt siden de såkalte fastskolene ble bygd på 1860-tallet og utover. Spørsmålet var om lærerne på landsbygda skulle ha jord i tillegg til lønna, eller om de skulle få høyere kontantlønn og ikke drive jordbruk «på si».
Det ble debatt om dette temaet da Oppdal kommunestyre fikk oversendt et skriv fra skolestyret om lærerutlysningen ved Rise skole.
Ordfører Ole I. Aalbu fra Venstre kom under debatten med «den merkelige uttalelse at dette med lærerjord var en foreldet metode», fortalte avisen.
En annen representant, Hallvard Håker fra Arbeiderpartiet, mente at lærerne ikke var interessert i lærerjord.
Flere andre representanter var sterkt uenige. Knut H. Dørum fra Bondepartiet mente at lærerjord var viktig når det gjaldt rekrutteringen av bedre lærere og især skikkede lærere i utpregede jordbrukskretser.
Kommunestyret oversendte saken til skoledirektør Anders Todal. «Personlig holder jeg det for en stor fordel at lærerne får jord i tillegg til lønna, og er imot at jorda blir skilt fra», poengterte Todal i et intervju med Arbeider-Avisa, som tok opp temaet med utgangspunkt i saken ved Rise skole.
Et viktig moment for Todal var at lærere ved å ha jord ble mer knyttet til bygda. Derfor mente han at lærerjord igjen burde fastsettes i skoleloven.
Lærerjordens tid ved skolene på landsbygda hadde imidlertid utspilt sin rolle, og da Steinar Saltbones ble ansatt som lærer ved Rise skole høsten 1946 var det uten lærerjord.