Det begynner å tynnes i rekkene, blant de som har opplevd krig i Norge. Jo, lengre tid det går mellom kriser og kriger, jo mindre tenker man på at det kan skje igjen. Derfor sluttet man å tenke beredskap for noen tiår siden. Mat og forsvar ble salderingspost, jo rikere landet vårt ble.

Selvsagt vil også vi i fredelige Norge, få oppleve vanskeligere tider, før eller senere. Det er ikke snakk om hvis, men når det rammer oss, sier Robert Mood, tidligere hærsjef.

Historien har en tendens til å gjenta seg, og da hadde det jo vært veldig kjekt om man kunne lært av den.

Det gjorde norske myndigheter etter første verdenskrig. Den gangen hadde man dårlig med beredskapslager av korn, men da andre verdenskrig startet, hadde man bygd opp et lager til mennesker og husdyr, som skulle holde i et helt år. Og faktisk holdt det mye lenger enn det, for det varte ut 1941.

Da den siste krigen startet, var man altså godt rustet med korn, men man hadde også delt ut et hefte til samtlige husstander i hele landet, i grevens tid før invasjonen. Ikke fordi man trodde det ville bli noen krig, men i tilfellet det likevel skulle bli det.

Heftet het Mor Norges Matbok, og ble et nyttig hjelpemiddel for å kunne fø familien med norske råvarer. Ved en krise eller krig, er jo grensestenging og import som stopper opp, noe av det første som skjer. Heftet inneholdt alt man trengte å vite, for å få et så godt kosthold som mulig i krisetider.

Og minst like viktig som utdeling av matheftet og kornlageret, var at tre generasjoner hadde hatt grønnsakdyrking som pensum på skolen. Liten og stor var i stand til å dyrke jorda, fordi de hadde kunnskap om det. Hvor mange har det i dag?

Det ble dyrket poteter i Slottsparken, og alle som hadde mulighet, dyrket det de kunne av egen mat. Som kjent ble det trasigere etter hvert, og folk rømte gjerne byen eller sendte ungene på landet for å få bedre tilgang på mat.

I dag har man bygd ned mye av den bynære jorda, og de færreste kjenner en bonde de kan reise til og få hjelp.

  • Da krigen startet bodde det drøyt 2,9 millioner mennesker i Norge. I dag har vi passert 5,5 millioner, og stadig flere bor i by og er avhengige av at andre produserer all maten deres.

  • Ved krigens start var det rundt 215 000 gårder i drift i Norge. Nå er tallet sunket til cirka 37 000.

  • 75 prosent av norske gårder er lagt ned siste 50 år. Og bøndene utgjør nå under 0,7 prosent av befolkningen.

I 1940 var man ikke avhengig av strøm og diesel, for å kunne produsere mat. Derfor kunne bøndene fortsette produksjonen, forholdsvis uforstyrret av krigen. Den gangen var det hestekrefter i ordets rette betydning, som gjaldt. Og man hadde et landbruk som ga arbeid til mange hender, spredt rundt i hele landet.

I dag er bøndene og vi totalt avhengige av strøm, drivstoff, bredbånd og alt det andre som gjør at samfunnet går på skinner. For hestene og hendene, er byttet ut med store maskiner, dyre bygninger og melkeroboter. Forsvinner strømmen i mer enn noen timer, og drivstoff ikke er å få tak i, så blir det raskt dårlig med mat.

Noe av det samme kan man si om høsting av ressurser fra havet. Fisk var tilgjengelig langs kysten, for ingen fabrikktrålere eller oppdrettsanlegg hadde enda ødelagt for kystfisket i 1940.

Og når noen hevder at oppdrettslaksen skal kunne redde oss ved en krise, så tenker de neppe på at bare 8 prosent av det laksen spiser er norsk.

Dessuten må jo maten være der den trengs i rette øyeblikk. Det hjelper lite om fisken er i Finnmark eller på Vestlandet, om den trengs i Oslo, hvis veinettet er ødelagt eller drivstoff mangler. Det samme med all annen mat.

Maten bør være så nær forbruker som mulig, og gjerne mest mulig fra egen kjøkkenhage. Et syltetøyglass med grønnsakfrø i fryseboksen, er en billig forsikring, om noe skulle oppstå.

Vi lever i et veldig sårbart samfunn, som er dårlig rustet for rusk i maskineriet, men om alle tar litt ansvar for seg selv og sine, så bidrar det til en bedre beredskap.

Heldigvis er det stadig flere som får øynene opp for kjøkkenhage, og som skjønner hvor viktig det er med norsk matproduksjon. Man kan jo håpe at politikerne også forstår det, før det er for sent. Og at de steller godt med de bøndene vi har igjen. Helst så godt, at flere har lyst til å bli bonde og produsere mat til oss andre, i årene som kommer.

Marianne Dolpen