Mitt navn er Kjerstine Mæhle Skjøtskift. Jeg er 32 år, oppdaling, småbarnsmor, samfunnsengasjert og nå mer engasjert innenfor verdenspolitikken enn noen gang før. Jeg kan ikke bare reise til Oslo eller Trondheim for å bli med på demonstrasjoner på grunn av dårlig helse. Derimot har jeg ikke vondt i viljen, så jeg sender dere dette brevet.
Nå er det ikke mange årene til de siste generasjonene som opplevde 2. verdenskrig her på Oppdal er borte. De er noens foreldre, min bestemor og for de fleste oldeforeldre eller tippoldeforeldre, som vi alle er så glade i. Og slik er livets gang. Alle skal dø en gang. Snart er det ingen igjen som kan fortelle oss historier om hvordan det var å leve i den lille fjellbygda vår under tysk regime, i frykt for bombing og andre våpen, matmangel, mangel på andre nødvendigheter og ikke minst flere år med redsel.
Både på Aune barneskole og Oppdal ungdomsskole hvor jeg, som de fleste oppdalinger var elev, lærte vi mye om 2. verdenskrig. Jeg husker vi hadde lærere som tok oss med rundt i Oppdal for å fortelle og forklare oss hvordan det var å leve i Oppdal under krigen. Vi lærte om norsk motstandsbevegelse og den norske kongefamilien under krigen. Vi lærte om hvordan krigen startet og hvordan den sluttet, hvor mange som døde og hvor mange som overlevde.
I 9. klasse husker jeg godt at vi reiste på skoletur til Trondheim for å besøke både krigsmuseum og synagogen. I synagogen møtte vi Julius Paltiel, den trønderske jøden som overlevde både Auschwitz og dødsmarsj. Vi lærte mye om jødeforfølgelse, og hvordan livet som jøde var på den tiden. Spesielt om hvordan det var å være jøde innestengt i konsentrasjonsleir, hvor tyske soldater bestemte, og jødene både sultet, levde under ekstremt inhumane forhold og mange ble til slutt drept.
Vi lærte om at hva nazi-Tyskland gjorde mot jødene er noe av det verste verden har opplevd. Paltiel ga også flere andre gode råd om hvordan man skal leve livet på best mulig måte, men han sa også «aldri igjen». Altså at vi aldri må la det som skjedde da skje igjen. Som 14-åring tenkte jeg mye på de stakkars, stakkars jødene. Jeg tenkte mye på hva jeg selv ville gjort som nordmann på den tiden, og ikke minst hvor ondskapen fra nazistene kom fra og hvordan slik ondskap kunne eksistere i verden.
Etter ungdomskolen gikk jeg på Trondheim Katedralskole, hvor jeg lærte enda mer om landet Israel/Palestina. I denne perioden gikk jeg i klasse med ei jente som var jøde, og i klassen under gikk det ei som var pro-Palestina. På denne tiden i Trondheim var det nærmest in å gå med palestinaskjerf for å vise sin solidaritet til Palestina. Jeg gikk verken med palestinaskjerf, buttons eller festivalbånd med palestinaflagget på, men brukte heller mye tid på å fordype meg i situasjonen i landet de deler.
Og nå, i 2023, lever vi som vitner til at historien repeterer seg selv, men denne gangen utført av nåtidens generasjoner av de som var ofrene under 2. verdenskrig – jødenes ekstremister; sionistene. Ved bare noen få tastetrykk på Instagram og Tiktok så kan vi i dag se bombede nabolag, døde mennesker i likposer, skadde barn og voksne, mennesker som leter febrilsk etter sine nærmeste i ruiner og ikke minst bilder av løse lemmer, døde barn og babyer.
I skrivende stund har det Israelske militæret drept over 8500 mennesker hvor nesten halvparten er barn, og det ryktes at halve Gaza er jevnet med jorden. De verste bildene vises ikke i norske medier som må forholde seg nøytrale, og er mer israel-vennlige enn både Instagram og Tiktok.
Jeg selv er verken jøde, muslim, buddhist, hinduist, og heller ikke noe spesielt kristen selv om jeg er både døpt og konfirmert i Oppdal kirke. Jeg tar verken Israel eller Hamas sin side. Jeg er ikke antisemittist eller islamofob. Jeg er ikke imot svarte eller hvite.
Jeg vil uansett si at krigsforbrytelsene Israel nå gjør mot Gazas og Vestbreddens befolkning er helt umenneskelige. Denne typen aggressiv krigføring mot et folk som ikke har noe eget militært forsvar kan ikke kalles en konflikt eller krig, men et folkemord. Noen kaller det også etnisk rensning siden Israel sakte men sikkert har presset ut palestinerne i over 70 år, ved å okkupere mer land enn hva de ble tildelt da de kom til Palestina og staten Israel ble grunnlagt i 1948.
Sivilbefolkningen i Gaza består av om lag 2,2 millioner mennesker hvor halvparten av befolkningen er barn. Gjennomsnittsalderen på befolkningen er rundt 17 år. De fleste er muslimer, men det finnes også kristne. Rundt 200 mennesker med norsk pass sies å skal befinne seg i Gaza. De lever med en blokade rundt byen hvor ingen slipper inn eller ut.
De har ikke tilgang på rent vann, ikke mat, det er snart slutt på medisiner, og Israel kuttet også lørdag 28, oktober både strøm og internett slik at byen ble mørklagt. Den natten bombet Israel hele nabolag, sykehus og skoler, og de var også inne med sine bakkestyrker. Heldigvis fikk Gaza både strøm og internett tilbake noen dager etterpå.
Eldre mennesker, gravide kvinner, babyer i kuvøse, kreftpasienter og andre pasienter står i fare for å bli bombet, for de er det mest krevende å få fraktet til trygge områder av byen. Ikke minst de som allerede er skadet av bombingen, hvor sykehusene er fylt opp til randen og leger og helsepersonell må operere på pasientene uten noen form for smertestillende eller anestesi. Flere døde og skadde ligger fortsatt i ruinene.
I februar 2022 erklærte Putin krig mot Ukraina, og nettet florerte også da av videoer av krigføringen. Russlands militære har drept om lag 540 barn siden krigen startet for over et år siden. Dette ble meldt i august av Redd Barna. Siden 7. Oktober, som i skrivende stund er 25 dager siden, har Israelske styrker drept opp mot 4000 barn. Det er en ekstrem dødsrate om man skal sammenligne de to krigene. Ikke minst reagerte det norske folk raskt da krigen i Ukraina brøt ut, og både folket og politikere gjorde mye for å hjelpe ukrainerne. Krigen i Ukraina fikk full mediedekning, imens det som skjer i Gaza tok det tid før media ville publisere noe om. Ikke minst ble det arrangert «Støttekonsert for Ukraina» her på Oppdal, ca. en måned etter at krigen startet. Jeg håper det snart blir en støttekonsert for Palestina, hvor inntektene går til for eksempel leger uten grenser med Mats Gilbert i spissen, øremerket for å hjelpe sivilbefolkningen i Gaza.
Årsaken til at jeg bryr meg så mye, er fordi jeg vet med meg selv at det som skjer i Palestina er galt. Palestinerne har ingen steder å flykte, og lever natt og dag i et mareritt. Om man mangler forståelse kan man sammenligne verden med «Ringenes Herre»; i Oppdal lever vi godt og trygt som i hobbit-land, imens Gaza er som Mordor. Et helvete på jord. Sivilbefolkningen i Gaza er vanlige mennesker, slik som meg og deg, og de fortjener å leve et vanlig og fredfullt liv akkurat som oss.
Jeg klarer ikke å se på massemord foregå uten å gjøre noe. Jeg klarer ikke være stille om dette, for det handler om medmenneskelighet. I mitt hjerte er alle mennesker er like mye verdt og har like mye rett til å leve gode og fredelige liv. Jeg klarer heller ikke se verden la Israel holde på som de gjør, med sin aggressive krigføring med krigsforbrytelser slik som teppebombing hvor de bomber hele nabolag.
Slik type bombinger er ulovlige innenfor internasjonal lov. Vi må gjøre noe, og det er nettopp derfor jeg skriver dette brevet til Oppdals politikere, for jeg vil at dere skal forstå at dette angår oss alle. Hva når barna, barnebarna, oldebarna og muligens tippoldebarna våre spør oss hva vi gjorde for å stoppe folkemordet i Gaza i 2023? Hva skal vi svare dem?
Mitt ønske til dere, Oppdals politikere, er at dere som ledere for hvert enkelt parti kan pushe dette over på deres overordnede på Stortinget. På den måten kan de ta det videre til regjering eller andre mennesker med makt i Norges land slik at det enten blir våpenhvile eller sanksjoner mot Israel.
Vi kan ikke lenger sitte på sidelinjen og se på, for plutselig er det for sent. Plutselig er alt for mange sivile og uskyldige drept.
«Vi vet ikke om ord kan redde liv, men vi vet med sikkerhet at taushet dreper» Morten Rostrup fra Leger uten grenser.
Hver stemme teller.