Kjære oppdaling, kjære medmenneske
Vi er godt inne i desember, julegaver kjøpes inn, vi holder julebord og pynter med glitter og stas. Men i år kan vi ikke kun skåle i akevitt og gløgg, spise pepperkaker og meske oss i pinnekjøtt og ribbesvor.
For mens våre barn våkner spente for å se hva de får i julekalenderen, holdes barna i Gaza våkne av bomber, sammenraste bygninger, dødelig støv, sult, sykdommer, overgrep, redsel og traumer.
Fredsmarkering for Gaza: – At menneskene i Oppdal gjør noe sånt det varmer hjertet
Folkemordet på Gaza har i skrivende stund pågått i 65 dager. Volden, desperasjonen og antall drepte øker i styrke for hvert minutt som går. De drepte er ikke tall. De drepte er døtre, sønner, fedre, mødre, besteforeldre, journalister, helsepersonell, artister, kunstnere og bakere. De drepte er tusenvis av kjærlighetshistorier. Ord om lidelsene blir så uendelig fattige.
En skulle tro verdens ledere så disse folkerettsbruddene og krigsforbrytelsene, og fordømte den sionistiske staten Israels grusomme handlinger. I isteden sender vi flere våpen (mange av den norskproduserte), og i flere land har det blitt forbudt og straffbart med protester mot Israel. Det er ikke bare Palestinas frihet og den palestinske befolkningens liv og framtid som står på spill (om det ikke er nok). Dette angår oss alle. Det som får lov å utspille seg nå truer demokratiet, ytringsfriheten og menneskerettighetene, og det er vanskelig å tenke seg hvordan verden vil se ut i kjølvannet av dette.
For noen uker siden hadde vi fredsmarkering i solidaritet med sivilbefolkningen i Gaza. I min appell sa jeg at det er vi og vår generasjon som skal svare og stå til ansvar for dette folkemordet, og hva verden gjorde for å stanse det. Om du ikke har gjort det før ber jeg deg innstendig om å spørre deg selv nå: hvilke side av historien ønsker jeg å stå på?
Vi er ikke maktesløse. Hver stemme teller, men da må vi bruke den. Vi må kreve at lederne våre tar ansvar, at mediehusene våre tar ansvar. Vi må boikotte varer fra okkuperte områder, vi må skrive under på opprop om varig våpenhvile, humanitær hjelp og stans av våpensalg.
Vi må legge press om sanksjoner på idrett- og kulturarenaer. Eurovision (MGP) har for eksempel uttalt at Israel er en selvsagt deltager også neste år. Det er vanskelig å sette ord på hvilket svik og hån en slik deltakelse vil symbolisere. Vi må være voktere av menneskeverdet. For om ikke vi gjør det, hvem skal gjøre det da?
Jeg ønsker alle ei god og fredelig jul, men med privilegiet av å kunne feire den kommer også ansvar.
Det ansvaret skal vi ta.
Tone Ekrann Aarak