Det er en lun og god maimorgen - hun kjenner den siste tælan er i ferd med å slippe taket. Noen spinkle optimistiske rajgrasspirer er allerede i gang med å snappe CO2 fra dieselbilene på europaveien nedenfor.

Med sola på lag produserer de grønn, næringsrik vårkost - og samtidig støvsuger de nærområdet for klimaverstingen CO2. To småunger står i sofaen med nesa klistret inn i stueglaset.

De ser henrykt på ei rådyrmor som forsiktig har våget seg ut på dette vårparadiset av en åkerlapp - med den langbeinte og ustødige kalven sin på slep. Hun er ikke så rent lite stolt den lille lappen - der hun ligger klar for en ny sesong i matsikkerhetens tjeneste- for den lille bygda si. Litt urolig var hun i sommer, etter at en skokk høylytte politikere med kart og papirplaner var på besøk.

Hvorfor heter hun nå plutselig Bjørkmoen 5? Nei det er ikke godt å vite.

Et vipepar viser fram vårbegeistring og akrobatikk nede i det nordvestre hjørnet, og ei storspove serverer noen velkjent triller høyt over henne på stive vinger. Det er noe trygt og godt over det hele. Arbeidssesongen er i gang. Dagen etterpå ruslet bonden en tur over henne, pratet om hvor fin hun var i vårsola.

Han lovte henne næringstilskudd og drahjelp i matproduksjonen allerede dagen etterpå. Samtidig satt han ned en staur ved reirene til vipa og storspova - for å passe på de. Hun kjente på seg at de alle spilte på lag. Det gikk fort, grasset var allerede 20 cm høyt. Ei elgku med tvillingkalver var en tur på innom, kalvene var fulle av liv, og hadde egentlig ikke tid til å spise frokost. Mora la øra bakover og satte de på plass. «Det serveres mat nå - punktum finale».

Bonden stod sammen med en familie i boligfeltet ovenfor, og så det hele på avstand, smilte og tenkte at det er vel nok mat til både kua den lille elgfamilien. Nå ligger hun der grastung og klar for førsteslåtten, breddfull av næringsrikt vinterfor for bygdas drøvtyggere - enten de er hardtarbeidende mjølkkyr, eller ei tekse som har kommet ned med lamma etter en lang sesong på fjellbeite.

To traktorer snauer henne på et blunk - det er litt godt å kjenne den svake brisen stryke den nyslåtte åkeren. Samtidig ligger det store bugnende ferdigpakkede hvite matpakker på rekke og rad i sørenden. Ved siden av de sitter det to fornøyde slåttakarer med hver sin kaffekopp og småprater. Annenslåtten er over og høsten er der. Det første rimet har lagt seg.

En skranten revkvalp lusker langs steinutgarden på jakt etter ei vånd eller musesteik. Sesongen er på hell. Hun kjenner seg litt utkjasa der hun ligger, og gleder seg egentlig til å legge seg under ei lun og metertjukk snødyne og tenke på neste sesong som livgivende åkerlapp. Lite vet hun om hva som rører seg i kulissene.

Godt er det at hun ikke vet at politikerne er i ferd med ta fra henne jobben. Jobben som ei evigvarende grønn matproduserende lunge. Jobben som vertinne for alle dyrene og plantene i nabolaget. Statsforvalteren, nabolaget og mange av politikerene tar henne i forsvar. Høylytte fortvilede stemmer prøver å berge denne flere hundre år gamle sliteren i bygda vår.

Lite vet hun selv om hva som skjer, der hun ligger og døser mens tælan setter seg. Skjebnen hennes avgjøres allerede torsdag - med et lett digitalt tastetrykk i kommunestyresalen.

Kanskje skal hun aldri mer produsere mat, ei heller huse ei våryr trillende Storspove. Det er i morgen de 25 utvalgte tar avgjørelsen. Hennes siste tydelige budskap til oss alle denne hustrige dagen er: - Jeg vil mer enn gjerne forsyne dere med måltid etter måltid helt inn i evigheten, men velger dere å slakte meg, gjøres det en gang for alle.

Uansett god førjul til alle store og små, firbeinte og tobeinte, med og uten vinger.

Jeg håper vi treffes til ny sesong når vårsola setter grep og den første Leirfivelen bryter jordskorpa.

Hilsen tidligere Matmor - nå Bjørkmoen 5

Haakon Nordseth, Oppdal Venstre