Etter at jeg nylig ble intervjuet av OPP om spørsmålet rundt driften av Snøheim og Snøheimvegen, føler jeg behov for å utdype litt.

Det har blant annet kommet reaksjoner på at jeg i lokalvalgkampen uttaler meg om forhold utenfor Oppdals grenser og at jeg som er en så stor bruker av området, tar til orde for begrensninger i ferdselen. Noen mener også, naturlig nok, at tiltakene er i overkant drastiske og vil rasere reiseliv og friluftsliv.

Nasjonalparkstyret består av politisk valgte representanter fra åtte kommuner og tre fylkeskommuner, deriblant Oppdal kommune og Trøndelag fylkeskommune.

Det er riktig at jeg i en mannsalder har brukt området aktivt, både i fritiden, men aller mest i yrkessammenheng. Bruken har blitt tilpasset ny kunnskap, samt reguleringer og ønsker fra forvaltningen. Fra å gå dypt inn i området, har aktiviteten i hovedsak blitt begrenset til å foregå i randsonen. Fra å kjøre inn Snøheimvegen når som helst, drar vi nå inn med eller sammen med shuttlebussen. Slik sett har vi tilpasset oss endringene, og jeg vil hevde at produktet ikke har blitt dårligere, snarere tvert om. Det har bare blitt større krav til planlegging.

Mange av tiltakene som foreslås er drastiske. På et møte om besøksstrategi og forvaltning, ytret jeg at løsningen for å bedre situasjonen for villreinen er enkel. Steng snøheimvegen også for buss, legg ned Snøheim og fjern moskusen.

Dette var ikke noe forslag, men en presisering av de problemene villreinen står overfor. Som politiker driver jeg ikke aktivisme der drastiske enkelttiltak alene skal løse problemene. Jeg må ta hensyn til alle interesser, det være seg friluftsliv, næringsliv og hensynet til naturen.

Det er mulig å få til. Da må vi imidlertid være villig til å se med nye øyne på vår fantastisk allemannsrett. En rettighet som gir alle, også utlendinger, rett til å ferdes fritt i utmark. En rettighet som er en turistmagnet ettersom det ikke er mange steder i verden som har tilsvarende.

Problemet er at de fleste ikke vet at med allemannsretten følger det en plikt til å ikke belaste områdene mer enn nødvendig. Når jeg på en tilfeldig kjøretur over Dovrefjell en kveld i sommer teller 122 bobiler og campingvogner som overnatter med allemannsretten i ryggen, sier det noe om belastningen i området.

I andre land er det flere steder begrensninger i antall besøkende. Macchu Picchu er ett kjent eksempel. Fullt mulig å gjennomføre, særlig om man i tillegg krever at besøkende har følge av guide. En slik ordning vil styrke guidenæringa og heve kvaliteten på guidinga. Den trenger ikke å gjelde hele året, og slett ikke i villreinjakta, men vil betydelig lette belastninga på området.

Turistskatt er på vei i Norge også. Inntektene fra denne vil kunne brukes til mange formål, en av dem er å styrke oppsynet. En nasjonalpark som Yellowstone har 250 heltidsansatte nasjonalparkvoktere. Yellowstone er fire ganger så stor som Dovrefjell-Sunndalsfjella, det tilsier at vi burde hatt 60-70 personer som oppsyn. Tar man med en økning i antall guider, er vi fort oppe i 100+ arbeidsplasser. Et så stort oppsyn ville da kunne følge med på hvor villreinen til enhver tid befinner seg og tilpasset aktiviteten etter det.

Jakta på villrein må bestå. Det er vår eldste tradisjon, selve grunnlaget for at landet ble befolket etter siste istid og nødvendig for å holde stammen frisk, sunn og på et økologisk bærekraftig nivå.

Ved siden av at et langt yrkesliv som har gitt meg kjærligheten til området, er det særlig en opplevelse som gitt meg engasjement i denne saken. Under forrige valgkamp ble alle partier invitert som et ledd i undervisninga ved Aune barneskole. Elevene ble utfordret til å fortelle om hva som var viktig for dem. For meg var det rørende å oppleve at det å ta vare på natur, og særlig villreinen, var det flest var opptatt av. Vi politikere skylder de unge å følge deres prioriteringer.

Arne Rønning

1.kandidat MDG i Oppdal

5.kandidat MDG i Trøndelag