Vi fortjener stabilitet, både i dag og i morgen

Det norske samfunnet har gjennom de siste 10 til 20 årene mistet evnen til å tenke og legge planer med et langtidsperspektiv. Dette er et problem på nasjonalt og regionalt nivå, men kanskje i enda større grad på lokalt nivå.

Når et samfunn som helhet mister evnen til å tenke med et langtidsperspektiv blir vi mer sårbare som samfunn og som demokrati for populistiske krefter som gir løfter basert på umiddelbar eller kortsiktig forbedring av samfunnet. Uten at det blir tatt noen særlig betraktning angående konsekvensene av slike løfter i et større og mer langsiktig perspektiv.

Eksempler på dette kan være privatisering av noen offentlige tjenester for å kunne gi skatteletter. Noe som virke fristende i nuet, men som har skadelige virkninger for de som kommer etter oss.

Et annet eksempel er å sette ned kommunale avgifter i tider hvor kommunen tjener ekstra godt fra andre kilder, for eks. via konsesjonskraft. Dette gjøres i stedet for å bruke de ekstra midlene til å styrke kommunale tjenester eller den kommunale økonomien i sin helhet.

Noe som i min hjemkommune Rennebu har ført til et avgiftssjokk som følge av trangere økonomi, merforbruk i kommunens etater og mangel på vedlikehold og investeringer i kommunale tjenesteanlegg som vann og avløpsanlegg, brannstasjoner og sykehjem.

På dette feltet råder etterpåklokskapen og det erkjenner jeg, men likevel er det lurt å ta lærdom av slike utviklinger.

Med det vil jeg slå et slag for at hele det offentlige Norge blir bedre på å planlegge fremtidige behov i et 5, 10, 15 års perspektiv.

Samtidig som politikerne må bli flinkere til å ikke bøye seg for de løsninger som munner ut i flest stemmer ved neste valg, men som heller sikrer en god, stabil og forutsigbar kommuneøkonomi over lengre perioder enn valgsyklusen på 4 år.

Dette innebærer at man ikke senker skatter og avgifter bare fordi man i noen år har unaturlig høy inntekt fra andre kilder, men at man heller bruker de ekstra midlene på for eksempel bedre vedlikehold eller å få ned gjeldsgraden, som i offentlig sektor er for høy mange steder. Dette er et område hvor demokratiet har forbedringspotensiale.

En løsning er at det utarbeides langtidsplaner innen kritiske samfunnsområder som vann og avløp, helsetjenester, matsikkerhet, utdanning også videre. I grove trekk er jo dette hovedsakelig samfunnsområdene som en kommune skal drifte og utvikle. Man kan tenke seg at langtidsplanlegging i et demokrati er håpløst, fordi etter 4 år kan en ny politisk ledelse komme inn å forkaste en 10-årig plan for å sette sitt eget preg på politikken.

Dette er en reel problemstilling som er verdig en omfattende offentlig debatt, men i en liten kommune som Rennebu, hvor det politiske samarbeidsklimaet kanskje er blant de beste i hele Norge, kan faktisk slike planer utredes, vedtas og stå seg ut planperioden sin.

Når jeg her nevner plan tenker jeg ikke på de brede, uklare og vage langtidsplanene som legges av for eks. Trøndelag fylkeskommune. Men i stedet konkrete planer med projeksjoner om fremtidige behov, fremtidige og nåværende løsninger på behovene som kommer og mål for hvordan kommunen skal se ut i et helhetlig sosio-økonomisk perspektiv ved planens slutt.

Dette er ikke et radikalt forslag, både kommunesektoren og staten bruker planer i sin daglige drift i hele Norge i dag, men jeg mener at vi igjen må klare å legge planer med langtidsperspektiv, med høyt detaljnivå og med klare og høye ambisjoner for kommunen vår sin utvikling.

I en urolig tid med historisk høyt konfliktnivå over hele verden som følger med seg uforutsigbare fremtidsutsikter så fortjener vi å vite at våre grunnleggende tjenester er her for oss både i dag men også i morgen.

Jonas Uv Værnes

Berkåk, Rennebu