Bildet som skulle illustrere en korsfestet Sylvi Listhaug var ikke noe vakkert bilde. Det var faktisk ganske ubehagelig å se på. Både fordi det viste en kjent kvinneskikkelse i en særdeles umenneskelig situasjon, men også for det viste en virkelighet som kunstneren kledde naken rett foran øynene på oss.
De fleste av oss skjønte at kunstneren ikke hadde prøvd å portrettere den nakne kroppen til en kjent FrP-politiker. Det var ikke kroppen som var viktig, symbolbruken var både sterk og virkningsfull.
Sjefredaktør Vebjørn Selbekk i den kristne avisen Dagen er en mann med sterke meninger, og mange mente nok at han var i verkant høy og mørk da han trykte de såkalte Muhammed-tegningene som karikerte muslimenes viktigste profet. Han påsto at han gjorde det i ytringsfrihetens tjeneste, men ut fra hans markante kristenkonservative ståsted så var det nok en og annen som tvilte på hans motiver. Man trenger ikke være enig i Selbekks meninger, men i denne saken viser redaktøren at han i det minste er prinsippfast; han mener bildet av en en naken og korsfestet Sylvi Listhaug er en del av vår grunnleggende ytringsfrihet.
Så er det nå en gang slik at ytringsfriheten i sin natur kan og må skape reaksjoner, såre og provsere. Uten dette er ytringsfriheten bare en tannløs farse. Enhver politiker, uansett på hvilken side av det politiske spekteret vedkommende befinner seg, som så tydelig heiser flagg og så drevent tar i bruk alle mulige midler for å fremme sin sak må tåle at gatekunstnere og andre tar i bruk sterke midler i ytringsfrihetens tjeneste. I Norge er vi alt for redde og feige når det gjelder å stille maktmennesker til ansvar eller å kle av dem tomme ord, løfter og trusler.
Det at noen ble så provosjert av et maleri at de følte de måtte male over bildet er en barnslig reaksjon, en overdreven indignasjon på andres vegne som bare viser at man ikke tåler å se sannheten i keiserens nye klær. Det viser bare at kunstneren var i sin fulle rett å male bildet og at han tråkket på noens overfølsomme såre tær.