Det tar ikke mange sekundene før “Deadpool 2” gjør det klinkende klart hva slags film vi skal til å bli vitner til.
I kjent stil bryter den frekke tittelkarakteren den fjerde muren, denne gangen ved å gjøre narr av filmen “Logan” for å kopiere “Deadpools” brutalitet.
I tillegg er han oppgitt over at Wolverine dør i filmen, noe som er vanskelig å kopiere, men som Wade Wilson, også kjent som Deadpool, raskt prøver å følge opp ved å sprenge seg selv til småbiter sekunder senere. Det er så langt fra subtilt som du får det, og mye av humoren i “Deadpool 2” risikerer å gå forbi et publikum ukjent med tegneseriefilmer, men selv fant jeg filmen hysterisk morsom til tider.
Nytt eventyr, nye venner
Etter å ha hatt noen problemer med kjæresten Vanessa, er ikke Wade Wilson (Ryan Reynolds) på topp i livet. Han har det ikke så greit, og er faktisk ganske oppgitt over at det er fysisk umulig for han å drepe seg selv med sine regenererende superkrefter, uansett hvor hardt han kanskje prøver. Etter hvert støter han på en ung mutant med navn Russel (Julian Dennison), som er ute etter hevn mot rektoren som har misbrukt han på barnehjemmet. Etter en noe voldelig affære ender både Russel og Wade opp i et superfengsel for mutanter, hvor vi også blir kjent med en supersoldat fra fremtiden, Cable (Josh Brolin), som av sine egne grunner er ute etter å drepe Russel. Wade bestemmer seg for å forsøke å redde Russel, og må samle sammen et lag med superhelter for å stoppe Cable. Underveis blir det selvfølgelig masse vold, og en hel rekke one-linere.
Mitt favorittaspekt ved karakteren Deadpool vil alltid være hvordan han på forskjellige måter bryter den fjerde muren og på en eller annen måte gjør narr av enten filmer eller skuespillere. Det gir karakteren et helt spesielt komisk preg, og leder til flere av filmens beste linjer og vitser. Noen av vitsene minner kanskje mer lavthengende frukt enn andre, men filmen spiller godt på en av karakterens største styrker, at han ikke tar noe seriøst. Han banner også ufattelig mye, noe som kanskje ikke bidrar særlig mye til filmen historiemessig, men som hører til karakteren og samtidig fikk meg til å le en del, bare av hvor overdrevent deler av det er.
Et av Ryan Reynolds bedre valg
Ryan Reynolds fortsetter med å være en av de klart beste delene ved denne serien, og hans lidenskap for denne absurde karakteren vises virkelig. Igjen virker det som han forstår hva det er ved Deadpool som fungerer, og samtidig ser det ut som han har det skikkelig gøy i rollen.
Josh Brolin er også god som det nye tilskuddet i gjengen, Cable. Brolin har en tilstedeværelse i alle scenene han er med i, og Brolin og Reynolds har en god kjemi seg imellom. Jeg hadde håpet at Cable skulle påvirke plottet i filmen mer han gjorde, ettersom plottet ikke er det mest minneverdige, men det er ikke akkurat noe som irriterte meg noe fryktelig.
Akkurat som den frekke humoren er også den brutale volden tilbake. Takler du ikke å se på folk som blir revet i to, sprengt, eller partert med motorsag? Da er kanskje ikke dette filmen for deg. Mye av den fysiske humoren i filmen spiller godt av denne brutaliteten, og filmen har samtidig en del solide actionsekvenser med imponerende koreografi.
På den andre siden har filmen en del spesialeffekter av svært varierende grad. Noe av det ser bra ut, mens noen av effektene virkelig kunne trengt mer jobb. Ja det er ganske morsomt når Deadpool selv annonserer at nå kommer det en stor dataanimert kampscene, men den kunne sett litt bedre ut spør du meg.
«Deadpool 2» forandrer svært lite på oppskrifta fra originalen, men slenger heller bare noe flere ingredienser på toppen i form av noen nye karakterer. Kaka har heldigvis fortsatt den samme gode smaken, selv om jeg vil innrømme at den forrige kanskje var et lite hakk bedre. Historien er ikke akkurat noe spesiell, men den frekke humoren og de morsomme vitsene er til stede som de burde være, og gjør «Deadpool 2» til en fornøyelig oppfølger.