Det er tidlig en uværsdag i februar. En liten familie sitter lunt og godt i ei gamme noen få hundre meter innenfor det som tusen år senere skulle bli frodige gardsbruk i Storlidalen. De har tre-fire simler med kalv som de mjølker, men ikke mer enn at reinskalvene får sitt. I ei bjørk står en staselig rensbukk bundet - familiens kjørerein. De er glad dagene har blitt lengre - de lengter etter vår og sommer. Det har vært en lang og hard vinter for den lille sørsamiske familien i Trollheimen.
Årene går. Det er nå blitt en klar høstdag først på 1600-tallet, en ung og fysisk sterk samisk mann stikker noen knokler og gevirrester inn under en stor stein på en bortgjemt plass inne i Trollheimen. Han setter seg rolig ned på ei tue rett i nærheten, tygger på en håndfull krekling, lukker øynene, og håper at jerven slutter å forsyne seg grovt av reinsflokken. Han vil så inderlig også at litjjenta må kvikne til, og ikke lide samme skjebne som den lille søsteren hennes gjorde en kald vårdag i år. Den unge mannen sitter ved en samisk offerplass, ei såkalt beingjømme, og håper og tror på det beste. Det er funnet flere slike sørsamiske offerplasser i Trollheimen. Nesten usynlige spor etter den sørsamiske delen av befolkningen vår, men plassene er der fortsatt, og forteller om en svunnen tid.
Datoen er blitt 19 juli 1685. Danskekongen Christian den femte har bestemt seg for en kombinert fornøyelse og forretningsreise gjennom det «ville og vakre Norge». Et land han regjerer med hard hånd. Følget overnatter i Oppdal, sikkert i bygdas fineste sengetøy av lin, med tjenestepikene svinsende rundt, og presten som selvskreven vert. Et gammelt sørsamisk par har funnet veien ned i bygda i anledning stasbesøket. De prøver å selge et reinsdyr til selveste kongen. Kongen syntes det var et fargerikt besøk, men så nok ikke for seg å drasse med seg et røytende gevirbestykket reinsdyr tilbake til Amalienborg slott i København. Avgjørelsen var nok til det beste både for samer, reinsdyr og konge. Ferden videre til Nidaros gikk uproblematisk.
Nå er vi kommet til en fin septemberdag i 1810, det er fortsatt mørkt ute når et ungt samisk par forlater teltet sitt, og rusler ned mot bygda, med seg har de det mest verdifulle de eier, en liten nyfødt guttepjokk. Noen timer senere står de foran alteret i Oppdalskirka. En myndig men lun prest døper guttungen, og lover han evig beskyttelse og frelse, foran en liten og lydhør menighet. Noen timer senere er det unge paret på vei inn i Trollheimen igjen, i trygg forvissning om at de har gjort det de kan for guttungen sin. Den samme kvelden ble det hele dokumentert i kirkeboka med en sliten fjærpenn av den gamle presten.
Nå er året 1981, En lang og opprivende prosess om sørsamenes rett til å beite i Trollheimen er avsluttet. Tilbake sitter de to fortvilte familiene Renander og Kant, de har blitt fradømt all rett til å drive reindrift i Trollheimen, og med det er hele grunnlaget for hverdagslivet til de to familiene revet i filler. Høyesterett bygget sin dom i hovedsak på det «faktum» at det ikke hadde vært samer i Trollheimen før 1870, og at et kommunestyrevedtak fra 1902, som forbød all beite med rein i Oppdal herred fortsatt var gyldig. Forstå det den som kan.
Heldigvis satt Stortinget grep og sikret samene beiterett i Trollheimen - men den ble tidsbegrenset. Nå har NTNU gått ut offentlig og unnskyldt seg overfor sørsamene. Alle arkeologiske funn og historisk dokumentasjon forteller oss at sørsamene har vært en del befolkningen vår i området i og rundt Trollheimen i uminnelige tider, på tross av hva Høyesterett sa i 1981.
Nå i dag skaper oppsagte beiteavtaler og utbyggingspress på alle bauger og kanter store utfordringer i næringa. Klima med nedising av vinterbeiter, og beitearealer dårlig tilpasset reinens forflytning, gjør arbeidshverdagen krevende. Her må noe gjøres skal vi greie å holde liv i den sørsamiske reindriftsnæringa og kulturen i årene som kommer. Det forteller også de siste rapportene i klare ordelag. Den siste ble bestilt av mat og landbruksministeren, og ført i pennen av Norconsult. Den inneholder forslag til en rekke tiltak, men for tiden ligger den i en eller annen skuff i departementet - på ubestemt tid.
I dag er reindrifta sin bruk av utmarka, like presset som resten av fjellandbruket vårt. To næringer hvor bruk og ikke forbruk av natur er selve grunnfjellet i arbeidshverdagen deres. Landbruket og reindrifta er helt avhengige av hvordan lokalsamfunnet rundt de forvalter naturen og arealene sine. Her må vi alle være ryddige og våkne. Vi går faktisk ei utrygg og krevende framtid i møte.
I dag er det 6 februar - nasjonaldagen til de fjellfarende sambygdingene våre. Det flotte samiske flagget med sin krystallklare fargepalett og symbolikk forteller oss at vi er en kommune med ei stolt, men sårbar sørsamisk næring og kultur. Dere er en viktig del av samfunnet vårt. Vi har mye å lære av dere, og dere fortjener ei trygg og god framtid. Gratulerer med dagen til dere alle, enten dere prakkes med en havarert snøscooter bak Grythatten, eller sitter med en kaffekopp godt og lunt hjemme, med håp om at flokken fortsatt er samlet og trygg i uværet langt inne i fjellet. Til alle dere som tok dere tid til å lese dette, dokumentasjon på alle fakta får dere på forespørsel.
Hilsen alle oss i Venstre