Nå har endelig OL starta. Før vi har fått opp gluggene i tidlige morgentimer er utøverne i gang på andre siden av jordkloden i alt fra kulekjøring til skøyteløp.

Forventninger og skuffelser har vi i aller høyeste grad fått tatt del i, både i forkant, og dessverre allerede litt underveis.

Den store tragedien i dette mesterskapet mener mange er at Petter Northug og Ole Einar Bjørndalen ikke får delta.

Liketil en pappfigur av førstnevnte er blitt satt opp på en pressekonferanse skiløperne skulle ha. Det var riktignok svenskene som stod bak peket, men budskapet mente mange var soleklart. Til og med våre naboer i øst savner fargeklatten fra Mosvika.

Og Bjørndalen som har gitt oss så mange flotte opplevelser i skisporet og på standplass, han er blitt degradert til støttespiller for fruen. Det går nedover med gamle guder. Men vi har altså på forhånd bestilt 30 medaljer.

Toppidrettssjef Tore Øvrebø avslørte før mesterskapet, at Norge har en ambisjon om å være blant de tre beste nasjonene. Det betyr at våre atleter må sørge for en solid medaljefangst, og minst ti av disse burde ha det edleste metallet, sølv er jo tross alt litt nederlag.

Svenskene gjør narr av oss, nær sagt som vanlig, og jeg må i grunnen innrømme at jeg forstår dem godt. Når det i kofferten til det medisinske støtteapparatet pakkes ned 6000 brukerdoser med astmaspray, i påkommende tilfeller, så er det lov til å stille spørsmål. Storeslem på mannfolka sin første langrenndistanse bremser ikke akkurat på ryktene.

«Vi står for de dosene vi har. Vi har gjort en beregning ut fra det vi har hatt med i tidligere OL,» uttalte lederen for den norske helseteamet i OL, Mona Kjeldsberg.

Hun fortsatte sin forklaring med å si at: «Mengdene doser hører veldig, veldig stor ut for mange. Det kan jeg forstå. Hvis man bryter ned dette på en annen måte så vil ikke mengden se så stor ut.»

For meg er sånne uttalelser komplett uforståelig, hvordan bryter man egentlig ned flere tusen doser med medisin for å få det til å se lite ut? Hadde russere eller finner gjort det samme hadde det vært utrolig interessant og lest overskriftene i norske aviser.

Lista over medisiner som er med over til Pyongchang er på i alt 52 ulike typer, og med et støtteapparat på godt over hundre mennesker og en utøvertropp på omtrent det samme, sier det seg selv at det er en anselig mengde reseptbelagte varer med over til OL byen i Sør-Korea.

Men det er viktig å understreke at OL bare en «lek» og at antallet medisiner er tilrettelagt for samtlige norske nordmenn som er på plass, om de måtte få magesjau eller influensa.

Godt at noen tenker som så at denne gangen skal vi ha full kontroll på hva slags medikamenter som er i kofferten, og ikke sende en og annen uvitende lege på apoteket for å skaffe nødvendige medisiner til munnsår, gnagsår og andre sår.

Når det var utfordrende å skjønne påskriften på en salvetube i Italia, behøver en ikke akkurat være rakettforsker for å skjønne at koreanske skrifttegn vil gi enda større utfordringer.

Jeg har faktisk med hånda på hjertet på tross av alt dette, stor tro på at våre norske medaljehåp er rene. Jeg er innerst inne ganske sikker på at det bak gode prestasjoner ligger et utall treningstimer og timer med forsakelse og beinhard disiplin.

Ingen er kommet dit de er i dag gratis, store medisinmengder, forstøverapparat og tilgang til fagfolk til tross. Men likevel kan jeg ikke fri meg for å kjenne på en litt flau smak i munnen. Det skal mer en mye velvilje til for å kalle et sånt arrangement olympiske leker, sånn som det er blitt. Det er mer olympisk blodig alvor.

Jeg innrømmer at jeg ikke kjenner helt på den samme gleden over å benke meg ned foran TV-apparatet forventningsfull og spent, som jeg gjorde før. Det er kommet inn noe i denne underholdningsbransjen som jeg ikke er helt fortrolig med. Det er blitt litt for mye spekulasjoner, penger, maktbruk og underliggende elementer som gjør hele opplegget mer snuskete og mindre artig. Det blir litt for mye «brød» og for lite «sirkus».

Sendingene brytes stadig av med reklameinnslag, som seg hør og bør når en kommersiell kanal har rettighetene. Det må litt inntekt til når det skal kjøpes rettigheter for et titalls milliarder. Det er så rart med det, penger regjerer verden som Brecht så viselig sa. Men det er ikke nødvendigvis det som gjør den mer verdifull.