Samfunns– og næringsutvikling og økologisk bæreevne i fjellområder. Når er det optimale vendepunkt for utviklingen
Vårt samfunns- og økonomiske system bygger på økonomisk vekst (vekst i produksjon og forbruk) som grunnlag for velstand (materiell) og velferd (immateriell) i samfunnet. Dette er vi nødt til å forholde oss til.
Slik sett kan det slås fast at økonomisk vekst i et lokalt samfunn er bra, så lenge den fører til økt allmenn velstand og velferd i lokalsamfunnet.
Lange perioder med økonomisk vekst fører imidlertid til en tvang til videre investeringer og utbygginger også uten at den allmenne velstand og velferden i lokalsamfunnet øker. Lange vekstperioder binder utviklingen opp og begrenser samfunnets handlingsfrihet.
Det betyr at det eksisterer et vendepunkt i utviklingen. Etter at dette punktet er nådd, vil fortsatt vekst føre til flere og større problemer enn den er i stand til å løse.
Konkret for reiselivsutviklingen: Det kritiske punktet er nådd når lokalbefolkningens velferd er mer avhengig av utvidelsen av turisttilbudet enn av driften og kvaliteten i det eksisterende tilbudet. En nøkkelrolle i dette spiller bygge- og anleggsbransjen. Arbeidsplasser i bygg og anlegg viser seg å være mye mer attraktive for lokalbefolkningen enn servicearbeidsplasser i turisttilbudet.
Lokalsamfunnene er mer eller mindre blitt avhengige av en sterk bygg- og anleggssektor, og dermed avhengige av videre utbygging også når det fører til store problemer.
Den første og viktige utfordringen består følgelig i å oppdage i tide når vendepunktet nærmer seg. En snuoperasjon må forberedes grundig og gjennomføres med stor omhu.
Å bremse veksten for bratt eller å stanse den helt er farlig og vil ha negative virkninger både for natur, kultur og samfunn.
Den andre viktige utfordringen består følgelig i å gå over til en annen form for vekst: ikke fortsatt vekst i kvantitet og kapasitet, men vekst i tilbudets og produktenes kvalitet.
Reiselivsforskere definerer «kvalitativ vekst» som: «Økning av livskvalitet (materiell og immateriell) som blir nådd ved mindre bruk av ikke-fornybare ressurser og ved avtagende belastninger på natur og menneske.»
Vendepunktet der en er nødt til å innlede snuoperasjonen, er nådd før en svikt i etterspørselen blir følsom. Forandringer i holdninger og verdier må tas alvorlig: Det er et forvarsel for noe som kan slå ut plutselig.
Snuoperasjonen krever framfor alt en koordinert framgangsmåte basert på helhetstenkning. Dessuten må framgangsmåten nødvendigvis være tilpasset de spesielle lokale/regionale forhold.
Overgangen fra kvantitetsvekst til kvalitetsvekst stiller store krav til et lokalsamfunn: nytenkning, skaperevne og tilpasningsdyktighet. Dette lar seg ikke «forordne» ovenfra eller vedta politisk. Veien går om lokalbefolkningen.
Konkret for reiselivsbygder:
Primærnæringene er grunnlaget og bør få første prioritet.
Reiselivet bør få en utfyllende og støttende funksjon
Bevaring av natur og landskap er en oppgave som ikke bør være begrenset til verneområder og reservater, men omfatte hele bygda.
For lokalsamfunnene Oppdal og Rennebu vil det være interessant å tenke videre utvikling av reiseliv og fritidsutbygging i denne forståelse. Har Oppdal passert sitt optimale vendepunkt? Er det fortsatt mulig for Rennebu og forberede seg på det kommende vendepunkt?
Børge Dahle