Det er liten tvil om at vi er inne i et valgår. I ulike media er profesjonelle politikere, som vi har fått litt for mange av etter hvert, i full gang med å trekke fram elendige eksempel på saker som har spilt falitt hos deres motstandere.

I samme åndedrag understrekes egen fortreffelighet og gjennomføringsevne i politisk vellykkede saker.

Elite er blitt et nytt skjellsord, og den politiske eliten som består av folk som nesten unntaksvis aldri har hatt annen jobb enn å drive politikk, blir dypt fornærmet hvis noen kaller dem nettopp det; en elite.

Også utdanninga er hos mange av våre folkevalgte, og de som har et håp om å bli det, er av politisk karakter. Det er lite snekkere og sykepleiere å finne i både arbeidsdepartement og helsedepartement. Felles for hele røkla er at de setter sine allvitende øyne i en stakkars velger og med stort alvor ber om tillitt. Ha tillit til oss ber de.

Jeg må innrømme at jeg innimellom synes det er vanskelig.

Utrykningstida for politiet vil øke. Den nye nærpolitireformen er viktig og nødvendig, og politiet vil bli mer synlig etter hvert.

Også blant de ansatte i tjenesten er det skepsis til denne reformen, men det er svært kompetente mennesker som sitter i viktige stillinger i departement og direktorat og utreder dette, for at det skal bli bedre for deg og meg og alle.

Andre instanser, som brannvesenet vil få økt kompetanse fordi vi tenker på folk flest, sier de. Hvis noe hender og vi ikke kommer så vil det bare være sånn i en periode, understreker politikere og byråkrater, men dere må ha tillitt til oss.

Behandlingstilbudet til unge psykisk syke svekkes. Fagkretser kommer inn og «beroliger» med uttalelser som «at vi har til hensikt å gi tjenesten et kvalitetsnivå som er tilstrekkelig. Vi sparer penger som kan flyttes til andre områder som er underdekket».

Psykisk syke unge mennesker sliter, de trenger hjelp, men får det ikke. Når fagfolk da insisterer på at vi må ha tillitt til at den prosessen de er i er riktig og viktig for et bedre psykisk helsevern, så må da vel selv den største idealist fatte og begripe at den slags prat er svada?

Når verden går i svart for et ungt menneske så lysner det ikke om intensjonene er aldri så gode og prosessene aldri så viktige. De trenger fagfolk, medisiner og ressurser med en gang for å i det hele tatt makte å fortsette med livene sine.

Vi måler kunnskapsnivå på din skole og ser med argusøyne på elever som bidrar til å senke kvalitets og kunnskapsnivået på nasjonale tester. Vi kjører kunnskapsreformer i samtlige fag, vurderer og gir karakter, for at din unge skal få en best mulig hverdag på skolen og lære minst like mye som flinke elever i Finland. Vi stiller krav til gode lærere, gode rapporter og forlanger resultater og trivsel. Så ha tillitt til oss.

Idretten har ikke rent mel i posen. Det mistenkes snusk i reiseregninger og administrasjon, og selvfølgelig er norske utøvere er rene selv om de benytter forstøverapparat i bussen mellom renn for å øke prestasjonene. Vi ber det norske folk om å ha tillitt til oss, for ikke å snakke om rike sponsorer og støttespillere som skal bidra til gode inntekter til et støtteapparat som er større enn publikumsoppslutninga i NM på ski.

Maten sprøytes med salt og store enheter med mye dyr og uante mengder oppdrettsfisk, krever medisinering for å opprettholde stor og lønnsom produksjon. Nasarin, pencillin og lakselus er selvfølgelig utfordrende når en skal lage sunn mat, men vi ber den gjennomsnittlige forbruker ha tillitt til oss.

Matvaregigantene har inntekter som overgår min ringe forstand, men de ønsker selvfølgelig at vi som går i butikken skal ha billig og god mat. Det må da vel jeg som en vanlig lønnsmottaker skjønne? Rema Reitan og Norgesgruppen vil bare mitt beste, så da må jeg ha tillitt til disse folka? Eller?

Over hele fjøla rasjonaliseres, effektiviseres, samlokaliseres og sentraliseres det. Og det ropes over seg om robusthet og slagkraftighet som skal gjøre alt bedre, raskere, rimeligere, tryggere, sterkere og mer faglig forsvarlig.

Dette skal jeg og alle andre vanlige mennesker i vårt langstrakte land ha tillitt til. At de folka som sitter og styrer og steller, planlegger og organiserer langt over mitt forstand, skal gjøre min hverdag, min jobb, mitt nærmiljø, min helsetjeneste, min trygghet, mitt liv, bedre.

Jeg sliter med å forstå det, mest fordi de aller fleste som er som meg, er usynlige for makta som rår. Det ville kanskje vært litt mer tillitvekkende hvis disse supermenneskene som vet hva som er det beste for alle andre, hadde sett oss og forstått hverdagene våre, litt bedre.