Fokus på ”grønn fritidsbolignæring” er et sidespor. Fritidsnæringa er en kompleks utfordring for lokalsamfunnet.
Ulike faktorer må veies opp mot hverandre for å vurdere om videre utbygging av hytter i et lokalsamfunn vil være en velsignelse, eller en trussel.
På den positive siden kan fritidsnæringa:
skaffe inntekter og arbeidsplasser
hjelper med å betale infrastrukturer
øke det totale servicetilbudet
bedre boligforholdene
bidra med å stoppe fraflytting
støtte jordbruket og dermed bidra til å ta vare på landskapet
styrke selvbevisstheten og tilhørighetsfølelsen i lokalsamfunnet
På den andre siden følger farene eller kostnadene som kan følge av fritidsnæringa:
en ensidig og utsatt næringslivsstruktur
setter lokalsamfunnet i en avhengighetsforhold til videre utbygging
forbruker store areal
skaper utfordringer for jordbruket
sliter på natur og landskap
skaper forstyrrelser for naturmangfoldet
svekker lokalkulturens egenart
bærer i seg lokale spenninger
bidrar til økte klimaproblemer
Argumentene for og i mot kunne ha vært lengre på begge sidene.
I det store globale bildet med tap av naturmangfold og klimaproblemer, satt opp i mot lokalsamfunnets velstand og velferd, blir ”grønn fritidsbolignæring” en beskjeden faktor i en helhetsvurdering.
Utviklingsarbeidet med ”grønn fritidsbolignæring” er kanskje først og fremst motivert av å lete etter argumenter for å fortsette den ressurs- og arealkrevende hyttebygginga.
Byggenæringa skal selvfølgelig berømmes for arbeidet sitt. De ønsker å opprettholde nivået i egen næring og gi et positivt bidrag til mindre naturbelastning ved å redusere energiforbruk, ressursbruk og klimautslipp.
De som har ansvar for helheten er kommunepolitikerne. De har også ansvar for å følge opp nasjonale føringer, sørge for at jordbruksarealer og myr blir tatt vare på og ta hensyn til naturmangfoldet.
Hva skjedde når kommunestyret godkjente gigantprosjektet i Rønningslia enstemmig og med ”heiarop”? Tidligere hadde de vedtatt samfunnsdelen som strammer inn hyttebygginga og stoppet fire nye områder. Er dette konsekvent politikk?
Mer betenkelig er det at denne type prosjekt nå ”skal ut i verden” som et pilotprosjekt for ”grønt skifte i Hyttenæringa”.
Burde kanskje fokus være på en mer helhetlig forståelse?
Om kommunepolitikerne forstår alvoret i den globale miljøsituasjonen og har evne og vilje til å legge tilrette for en ansvarsfull og framtidsrettet samfunnsutvikling, får vi se når kommuneplanens arealdel ser dagens lys.
Børge Dahle