Nok en gang har vi i kommunestyret hatt en sak som må betegnes som en mellomlanding på den tilsynelatende uendelige reisen mot en løsning rundt skiløyper i Gjevillvassdalen. Denne gangen skulle planprogrammet vedtas og engasjementet var voldsomt i forkant, særlig fra tilhengerne av skiløype på veien.

Etter møtet i formannskapet kunne det virke som det var håp om et enstemmig vedtak, at et samlet kommunestyre ville stille seg bak et planprogram med bare mindre kosmetiske endringer. Jeg delte det håpet, men heldigvis gikk det ikke slik.

En mindre gruppe fra Sp og H ville stoppe hele planprogrammet.

Forslaget ble lagt frem av Arne Braut som summerte opp den rettslige prosessen. Veldig nyttig for meg, som i likhet med forhåpentligvis flere, går i surr rundt jordskifterett, lagmannsrett, høyesterett, at oreigningslov er navnet på loven som regulerer ekspropriasjon, osv. Vi plikter som kommunestyre å ta dette til etterretning. I min enkle vurdering, er det dog en ankemulighet vi ikke har brukt. Ankemuligheten har vi blitt oppfordret til å bruke av eksperter på feltet, da det er ønskelig med presedens for lignende saker.

Ikke uventet tok Thorvald Storli fra Høyre til orde for de økonomiske konsekvensene. Sårbare grupper innen helse og oppvekst ble satt opp mot friskuser i tettsittende trikotasje. Dessverre er utfordringene innen helse og oppvekst ikke bare et spørsmål om penger. Den økonomiske kostnaden er usikker. Løypetilhengerne har forelsket seg i uttrykket utgift til inntekts ervervelse. Disse inntektene er også høyst usikre. Det er imidlertid viktig å ta alt dette i betraktning, og med synspunktene til begge sider.

John Volden Bjørndal tok til orde for de økologiske konsekvensene av eventuelle løypetraseer i terrenget. Hans argumenter var de som nærmest kunne vippet meg i saken. For naturligvis vil løyper av standarden planprogrammet legger til grunn, ha negativ påvirkning på beitebruken. Ferdselen i terrenget vil ubønnhørlig øke også sommers tid, både til fots og på sykkel. Moderne besøksstrategi innebærer ofte færre akser inn i naturen, enten ved tilrettelegging eller ved å fjerne stier. Da blir det gammeldags av Oppdal å etablere flere.

Forhåpentligvis vil gjennomføring av planprogrammet gi oss, eller rettere dem, som skal behandle dette neste gang, svar og anbefalinger som gir grunnlag for vedtak som står seg. Både økonomisk, økologisk og juridisk.

Arne Rønning

MDG