Det er knapt et eneste menneske i landet som ikke har fått med seg at en 13 år gammel jente døde nyttårsaften. Ifølge polititet døde hun av avmagring, men det kan synes som om årsaken til sultedøden kom som et resultat av en spiseforstyrrelse framprovosert av år med mobbing.

På den ene siden er dette en komplisert sak der mange elementer har ført til en tragisk utgang. Samtidig er det smertefullt enkelt; her har en rekke voksne bevisst eller ubevisst sviktet et barn i en særdeles sårbar situasjon. Det er forferdelig enkelt å skylde på «systemet». Systemet har feilet, systemet har ikke plukket opp det som var i ferd med å skje. Det er selvsagt bare tåkelegging av virkeligheten; dette «systemet» består ene og alene av mennesker; privatpersoner og offentlig ansatte, voksne og stort sett forstandige mennesker, som rett og slett ikke har gjort det som bør forventes av oss alle.

«Sånt skal ikke skje,» uttaler statsminister Erna Solberg, og det har hun jammen rett i. «Dette tar vi svært alvorlig,» uttaler skolesjefen i kommunen der jenta ble mobba; ja, det håper vi virkelig at hun og alle andre skolesjefer gjør. Ord er likevel en mager trøst, både for de etterlate etter jenta som til slutt sulta seg i hjel og til alle barn som hver dag over hele landet går på skolen med en klump i halsen.

Det er kanskje barna som mobber hverandre, men det er vi voksne som har ansvaret. Både foreldre til barn som mobbes og barn som mobber, samt alle andre. Dersom vi ikke «ser» barna, følger med på hva de holder på med, viser interesse for deres virkelighet og hverdag, ja, da kommer flere barn til å sulte i hjel og ta sine egne liv – og ansvaret hviler ene og alene på oss voksne. Dersom vi ikke kan gå foran som et godt eksempel, dersom vi ikke kan sette grenser og vise forskjell på rett og feil – da har vi sviktet.

Men så spørs det da – hvor mange voksne blir ikke mobbet på arbeidsplassen, på idrettsbanen, på festen og i andre sosiale sammenhenger? Barn kan være nådeløse i sin framferd og oppførsel, men en ting skal være helt klart – de har det fra et sted – og sånn sett burde vel noen hver ta seg en titt i speilet neste gang vi hører om et barn som er blitt mobbet inn i døden.