Viser til innlegg fra Oppdal Venstre vedrørende store forskjeller i anleggsbidrag (tilknytningskostnad) for lik bestilling av økt kapasitetsuttak fra strømnettet.

Først av alt kan vi slå fast at vi er enige i at en slik forskjell kan fremstå både uforståelig og urettferdig.

Så hvorfor kan det bli slik?

Del 1 av svaret starter med at Tensio og alle andre nettselskaper er omfattet av et ganske detaljert nasjonalt regelverk for hvordan slike saker skal håndteres. Med andre ord finner vi ikke opp av oss selv hvilken praksis vi legger oss på fra gang til gang. Vi følger den «regelboka» vi har å forholde oss til, så også i dette konkrete tilfellet.

Regelverket sier følgende:

Nettselskapene skal fastsette anleggsbidrag for å dekke kostnadene ved nye nettinvesteringer og nettforsterkninger når kunder: - Blir tilknyttet, - Får økt kapasitet, eller - Får bedre kvalitet. Nettselskapene skal fastsette og kreve inn anleggsbidrag for å dekke hele eller deler av kostnadene ved nye nettilknytninger eller ved forsterkning av nettet til eksisterende kunder.

Videre står det:

Nettselskapene skal praktisere regelverket objektivt og ikke-diskriminerende. Med dette menes at nettselskapet må sørge for at de behandler like tilfeller på samme måte.

Når reglene sier at nettselskapet skal behandle like tilfeller likt, hvordan kan det da bli en så stor forskjell i anleggsbidrag for to gårdsbruk som har bestilt en effekt-økning som er akkurat like høy, attpåtil i det samme området?

Det er nå vi beveger oss inn i det som er sakens kjerne, som gjør at disse tilsynelatende veldig like sakene skiller lag som helt like.

To relativt like kunder i nærheten av hverandre kan dessverre, uansett hvor de opererer i nærheten av hverandre i Norge, oppleve at kostnadene for tilsynelatende relativt like tilfeller kan bli ganske ulik.

To gårdsbruk, to butikker, to hus eller to industribedrifter kan, selv om de er i samme område, være tilknyttet to forskjellige nettstasjoner. Den ene nettstasjonen kan ligge ganske nærme den ene bedriften, og nettstasjonen kan i tillegg kanskje ha ledig kapasitet. Den andre bedriften kan være tilknyttet en annen nettstasjon, som ligger litt lenger unna, og det kan hende at den nettstasjonen er uten ledig kapasitet. Det betyr at det kan bli behov for to helt forskjellige nettmessige oppgraderinger i det ene tilfellet vs det andre tilfellet.

Norge er fullt av eksempler på at en bedrift, et hus, eller et gårdsbruk kan være «heldig» eller «uheldig» med sin beliggenhet opp imot infrastrukturen for strømforsyning. Er du «heldig» og er tilknyttet en nettstasjon i nærheten med ledig kapasitet så blir anleggsbidraget lavere, enn om du er «uheldig» og er tilknyttet en nettstasjon i nærheten med ingen ledig kapasitet. Som nettselskap må vi i disse tilfellene regne på hvilke faktiske nettmessige investeringer vi må gjøre for å dekke kundens faktiske behov/bestilling, og så er vi pålagt å fakturere kunden sin pålagte andel av den utgiften. Det er bakgrunnen for at en bedrift i ett tilfelle kan få et anleggsbidrag på 50 000 kroner, mens den andre bedriften for sitt tilfelle får et anleggsbidrag på 450 000 kroner.

Grunnen til at regelverket er satt opp på denne måten er for å unngå at nettselskapene skal belaste andre nettkunder (strømnettet er et spleiselag) for utgifter som utløses av enkeltaktører. Regelverket er med andre ord satt opp slik, ikke for å beskytte nettselskapene, men for å beskytte våre øvrige kunder i spleiselaget fra å måtte betale for mye av enkeltaktørers utviklingsaktiviteter.

Dette er likt over hele Norge, og det kan skape situasjoner som både oppleves som uforståelige og urettferdige. Er det da noe galt med systemet og regelverket? Burde det ikke være mulig å lage et regelverk slik at man unngår å få slike utslag som oppleves så urettferdig?

Det er gode og relevante spørsmål, og de vil vi både prosessere videre på egen hånd, og vi vil ta det med oss i den dialogen vi har med de nasjonale myndighetene som fastsetter dette regelverket. Samtidig må vi erkjenne at uansett nasjonalt regelverk på området så vil det trolig aldri kunne bli perfekt. Endringer i regelverket kan by på nye opplevde urettferdigheter hos andre kunder eller grupper av nettselskapenes kunder. En sammenligning med Winston Churchills bemerkninger om demokratiet kan derfor være på sin plass: «Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.»

I god Churchillsk ånd kan vi derfor også kommentere det nasjonale regelverket for anleggsbidrag på tilsvarende samme måte: «Regelverket kan i mange tilfeller oppleves som både uforståelig og urettferdig, men det er bedre enn alternativene som er prøvd ut tidligere».

Samtidig ligger det i demokratiets natur at både lover og regelverk er i kontinuerlig utvikling. Vi i Tensio står klare til å gå i videre dialog med politikere både på Oppdal og andre steder, for å utforske eventuelle forbedringer i regelverket for anleggsbidrag som vi kan spille videre opp til nasjonale myndigheter som fastsetter regelverket.

Bjørn Rune Stubbe

Nettsjef Tensio i Sør-Trøndelag