Det oppleves som et hån. Det ble aldri nytt fjøs.

I dette personlige leserinnlegget om jordbruksopprøret forteller bondelagsleder Stian Tufte i Rennebu om drømmene han og familien hadde om å drive slektsgården i Skardalen. Slik gikk det ikke. «Vi er forbanna, avmektige og skuffa», skriver Tufte.

Det er tomt i fjøset på Kvalsjordenget i Skardalen nå.   Foto: Privat

Meninger

Skal vi bli bønder?

Skal vi ta over gården? Det var for gæli å tenke på at det store solide melkebruket skulle legges ned. Hvis vi ikke prøvde, ville vi da angre resten av livet og lure på om hvordan livet som bønder kunne ha vært? Skulle vi se bort fra all jobben som slekta hadde gjort og bare se gården bli solgt? Flytte fra trygge jobber og leilighet sentralt i Oslo til en fjellgård 800 moh? Vi måtte ta en viktig avgjørelse på kort tid.

Vi flytta 420 km nordover til et gårdsbruk med bra jord, strålende agronomiske forhold, solid maskinpark og ressurser til å satse. Jeg hadde aldri vært i et fjøs før og ble advart mot enorm arbeidsmengde, lite fritid og dårlig økonomi. Jeg var vant til A4-liv med vanlig jobb, fri i helger og 5 uker ferie. Som de fleste andre i Norge. Likevel valgte vi å satse. Vi hadde drømmer. Drømmer om nytt fjøs. Drømmer om å få i gang glampingutleie på høysete fjellpunkt på gården. Drømmer om å bygge om gamlelåven til Airbnb leiligheter.Drømmen om å være min egen leder. Drømmen om å føre arven og arbeidet videre. Drømmen om å ha verdens viktigste jobb – å produsere mat til folket. Drømmer.

Hva skjedde? To år gikk. Vi planla nytt fjøs, så ut området det skulle ligge, møtte arkitekter og tegna fjøs. Økte produksjonen fra 156.000 til 230.000 liter melk i det gamle båsfjøset for å kompensere for inntekter tidligere drivere hadde. Dro på inspirerende studieturer til melkerobotprodusent Lely i Nederland og Delaval i Sverige. Fullførte agronomutdanning. Fikk en sønn til og hadde flaks som fikk være med på fødselen fordi jeg hadde avløser ut den dagen. Gutten kom kl. 20:00 på St. Olavs, jeg var på sykehuset til kl. 01:00 og var tilbake i fjøset kl. 07:00 for å rekke tankbilen kl. 09:00. I løpet av de to årene var jeg nesten aldri ute av gårdstunet, bortsett fra utdanning i enkelte helger på Alvdal. Samboeren kom med matpakker ut i fjøset for spising i fart og jeg sov på avløserrommet for å ikke bli uforsvarlig trøtt i fjøset.

Så innså jeg det. Drømmene mine var bare drømmer. Galskapen kunne ikke fortsette. Over 4000 arbeidstimer i året fordelt på 12 timer om dagen, sju dager i uka i gjennomsnitt.

Rekorden på en uke ble 123 arbeidstimer av ukas totale 168 timer. Snittlønn på ca. 100 kroner pr. time - brutto. Belastningen av å begynne å ringe rundt til de vi skylte penger i november for å si at pengene kom så fort vi fikk tilskuddet i februar og røde tall. Jeg burde kanskje ikke tatt ut lønn i det hele tatt. Men da ville jeg heller ikke hatt trygderettigheter. De økonomiske stordriftsfordelene ved å øke produksjonen kraftig ga bare småpenger. Kostnadene økte nesten like mye.

Da jeg var i fjøset føltes det som å stå på utsiden av samfunnet, og observere hvordan velferdsstaten Norge fungerte som et velsmurt maskineri med strålende betingelser for de som jobbet 8-16. Betingelser jeg som selvstendig næringsdrivende matprodusent ikke fikk lov til å være med på. Et gode er at jeg lærte ei viktig lekse på den harde måten. En lekse om at to fridager hver eneste uke og fem uker ferie ikke i det hele tatt er en selvfølge.

Avløsertilskuddet på ca. 90 000 kr holder til å dekke ca. 35 dager med avløser til fjøsstella hvis avløseren skal ha noenlunde anstendig lønn hos Avløserlaget. Men skjer det noe utenom som kalving, ungdyr som rømmer fra beite og syke dyr bør du være tilstede. Hvis jeg skulle hatt helt ordinære vilkår med to fridager i uka og 5 ukers ferie måtte avløsertilskuddet vært på 322.500 kr! For det beløpet kunne en fjøsrøkter som beviselig jobber 2 årsverk leie en fast avløser fra avløserlaget i 50% stilling og få hjelp så det merkes på gården, og få sårt tiltrengt tid med familien. I dag deles det ut 1,5 mrd. i avløsertilskudd, men for å gi bonden anstendige vilkår burde beløpet økes til 4,5 mrd. Selv etter nesten 300% økning blir det selvfølgelig aldri noe i nærheten av 8-16 jobb å være fjøsrøkter, og det er helt greit, men maks 35 fridager i året og 12 timers arbeidsdager alle dager er sosial dumping på sitt verste!

Og så var det jordbruksoppgjøret. For en gård med 350 m2 dyrka mark og 230 tonn kvote fikk vi i 2020 ca. 12.000 kr fra jordbruksoppgjøret i 2019 som er påtenkt å være forhøyelse av lønn pr årsverk. Hva kan vi gjøre med 12.000 kr? I de siste tre årene har prisen på landbruksutstyr økt med 17%. En traktor som i 2018 kosta 800 000 kr koster i dag 936 000 kr. I 2018 var det tørkeår, som vi slapp unna på fjellet, men som ødela drifta til alle i lavlandet. I 2020 hadde vi full vinter til 1. juni på fjellet, noe som ga oss 33% avling på førsteslåtten. Vi måtte ha kjøpt 400 rundballer i år hvis vi skulle fortsatt driften. For 12.000 kr får du 30 rundballer for 400 kr pr stk. som er lokal pris uten transport.

Jordbruksoppgjøret er ikke i nærheten av å dekke de økte kostnadene på gården. I tillegg fikk vi 40.000 kr i avlingsskadeerstatning fra statsforvalteren, noe som dekker 100 rundballer. Resten er enkel matte. Hvis vi opplever et strålende år uten merkostnader kan du kjøpe ei halv ku for oppgjøret. I tillegg øker melkeprisen ut fra produsent noen få øre pr år.

Når vi har fått resultatet fra jordbruksoppgjøret skal vi liksom takke og bukke? Vet dere hva? Det monner rett og slett ikke, og det oppleves ikke som hjelp. Det oppleves som et hån. Det ble aldri nytt fjøs. Alle dyr ble solgt og slakta i romjula 2020.

Bollestad er skuffa over at vi ikke setter oss ved forhandlingsbordet. Vi er forbanna, avmektige og skuffa over at vi år etter år har forhandlet om smuler. Som Ola Lie B. Husby sa på Debatten 5. mai; vi står igjen på perrongen med lua i hånda. Dette KAN ikke fortsette. Nå må det skje en endring som faktisk betyr et løft for den norske bonden, og det er langt mer enn 1 milliard i året.

Stian Tufte

Leder Rennebu Bondelag