Oppdal: I midten av mars kjente Ole Petter på hverdagslige symptomer som lite energi, tretthet og hodepine.

– Jeg fortsatte å gå på jobb, og regnet med at symptomene ville gå over av seg selv, forteller Ole Petter Holthe-Berg fra St. Olavs Hospital i Trondheim.

– Jeg hadde også noen små antydninger til brystsmerter, men det var langt ifra sterke smerter.

– Selv om symptomene minnet mer om det mange kaller «vårslapphet», valgte jeg heldigvis å gå til lege likevel.

Virus

– Da jeg oppsøkte lege noen dager senere var smertene litt sterkere. Det ble tatt EKG, men alle tester var helt fine, og de fant ingenting unormalt.

– Jeg fikk beskjed om at det kunne være en virusinfeksjon, og fikk også resept på medisin mot magesyre som kunne forårsake mage- og brystsmertene.

– Etter hvert forsvant noen av symptomene, og jeg følte meg bedre. Jeg dro likevel til legesenteret som avtalt for å ta noen blodprøver. Jeg fikk da også en sykemelding, og dro til Averøy til min mor.

– Mens jeg var der ringte de fra legesenteret og fortalte at blodprøvene viste at jeg hadde lav blodprosent. Jeg ble bedt om å ta kontakt med legesenteret for å sjekke opp dette nærmere.

– På dette tidspunktet hadde jeg ingen bekymringer om at det kunne være noe alvorlig.

– Få minutter etter den første samtalen ringte legen meg opp på nytt, og fortalte at han hadde en noe dårlig magefølelse på prøvene, og ba meg dra til St. Olav Hospital i Trondheim for å ta blodprøvene der i stedet.

Sjokkbeskjeden

Ole Petter forteller at han deretter dro hjem, og fikk med seg sin far innover til Trondheim.

– Dette var fredag 28. mars. Dagen da livet ble snudd på hodet. Det ble tatt mange blodprøver, og vi ventet på svar.

– Fortsatt hadde jeg ingen bekymringer for at det var noe alvorlig. Helt til jeg ble hentet inn til samtale hos legen.

– Legen kunne fortelle meg at det var funnet kreftceller i blodet mitt. Blodkreft, og det var jo som en dødsdom.

– I det øyeblikket var det som om verden rundt meg raste sammen. Det var et sjokk, og det føltes som å få en midt på trynet. Jeg så ingen lyspunkt i livet mitt.

Behandling

Ole Petter fikk beskjed om å ta helga hjemme, og komme tilbake på mandagen for å ta beinmargsprøver.

– Før jeg dro hjem fikk jeg blodoverføring, og mens jeg satt der ventet jeg bare på å våkne fra et mareritt.

– Helga ble naturligvis som et mareritt. Jeg visste vel egentlig ikke helt hva jeg skulle tro.

– Hele familien har også tatt blodprøver for å finne ut match dersom det skulle bli aktuelt med beinmargstransplantasjon.

– Jeg tok også beinmargsprøve, som viste at jeg har krefttypen AML (akutt myelogen leukemi). Å få bekreftet dette var på en måte en lettelse, da det er gode prognoser på denne krefttypen.

– Jeg ble lagt inn på sykehuset 1. april. Behandlingen ble startet opp med cellegift dagen etter, en hel uke i strekk. Nå har jeg på dag 25 pause i behandlingen.

– Cellegiftbehandlingen har heldigvis gått veldig bra, med minimalt med bivirkninger. Jeg har vært litt slapp og trøtt, men har ellers vært i fin form.

– I teorien skal nå cellene i beinmargen og immunforsvaret generelt bygge seg opp igjen. Jeg er derfor veldig spent på resultatene av de prøvene som skal tas.

– Prøvene vil vise om cellegiftbehandlingen har virket eller ikke. Hvis alt har gått etter planen er jeg forhåpentligvis nå kreftfri.

– Jeg håper og tror at cellegiften har virket, og at den har tatt knekken på kreftcellene. Selvfølgelig er jeg redd, men velger å tro at dette skal bli bra.

– Selv om cellegiftbehandlingen har virket som forutsatt er jeg ikke ferdig med behandlingen.

– Da skal jeg gjennom fire «vedlikeholdsbehandlinger» over en femmånedersperiode.

– Mellom hver behandling vil jeg få en uke hjemme. Jeg blir nok på St. Olavs Hospital en god stund framover.

Møtet med Helse-Norge

– Jeg har bare godt å si om helsevesenet. Jeg er blitt tatt veldig godt imot, og blitt fortløpende orientert om min situasjon. Jeg fikk også behandling umiddelbart. Alt virker veldig profesjonelt.

– Jeg tenker at jeg er heldig som bor i Norge med et godt helsevesen.

– Tidligere var kreft enstydende med død. Slik er det heldigvis ikke i dag. Stadig flere overlever nå kreften. Derfor er jeg ikke redd i øyeblikket.

– Jeg er også veldig takknemlig for all støtten fra venner, bekjente og familie, avslutter Ole Petter.

Her kan du lese mer på Ole Petters egen blogg