OPPDAL: Det er femte førjulskonsert i Oppdal kirke, med noen av det nærmeste en kommer lokale artister.

Frode Haarstad har samlet musikere fra et område som omtrent er å sammenligne med coop Oppdal, sier han selv, når han introduserer publikum for Ingrid Storlimo fra Budal, Halvor Mjøen fra Kvikne, Øystein Garli Dragset fra Sokndal, Cecilie Laugsand fra Støren, Arnstein Solem fra Lundamo, Knut Sneve og Gaute Iversen fra Oppdal, og selv kommer han fra Lønset.

Presentasjonen kommer etter at hver enkelt av musikerne har imponert publikum etter tur.

Et publikum som forøvrig inkluderes i konserten underveis, på flere måter enn de fleste aner, for hvem var det egentlig som leste diktet i begynnelsen av konserten?

Haarstad starter konserten på galleriet, der visen om Emil i Lønnebergas Alfred, "Jäg är fattig bonddreng" sakte tar ham ned til alterringen, for anledningen kveldens scene, der musikerne venter.

Det var Kjell Arve Husby som startet opp det som nå er blitt en tradisjon med firrijulskonserter, det er andre året Haarstad står ved roret. Ordet i sin makt har de begge to, forøvrig, og det var Kjell Arve som forklarte at "andre artister reiser land og strand rundt og vet omtrent ikke hvilke kirker de opptrer i. Vi er i Oppdal kirke, det er vår kirke, og den skal vi ta vare på."

Men om vi befinner oss i Oppdal, så ser ikke artistene noe i veien for å ta oss med ut i den store verden, og etter å ha startet ferden i Sverige, er vi innom både Chicago, New York og Italia før de tar oss trygt ned på jorden med "Vårres jul" tilslutt.

Musikerne er alle kapasiteter på sine områder, det er høydepunkt på høydepunkt gjennom hele konserten.

Ingrid Storlimo imponerer stort, både med Odd Nordstogas eigen song, og den lokale budalske versjonen av Jeg er så glad hver julekveld.

Cecilie Laugsand er nå den offisielle eier av den beste versjonen av "Songbird", og sammen med Frode gjør hun Fairytale of New York på ingen måte dårligere enn i fjor.

Men det er "Det hev ei rose sprunge" eller Vitae Lux som vil henge ved henne lenge, med Gaute Iversen og Arnstein Solems soloer på sine respektive instrumenter.

En forkjølet Frode Haarstad slet en smule med snakketøyet sitt. Den som hørte ham snakke, kunne kanskje bli i tvil om han greide å gjennomføre foreksempel Dumdum boys Stjernesludd, eller O Helga natt, elelr Nella Fantasia, og for ikke å snakke om Little drummer boy.

Men tvil ikke.

Han stod med glans, og det kom ikke en sur tone ut av hans munn.

Publikum i kirka lukket øynene, lot som de lente seg godt tlbake (for det er ikke fysisk mulig) og lot Frode Haarstad innlede jula.