Livet ble snudd på hodet for Ole Petter HoltheBerg (27) i midten av mars i år. Han hadde fått beskjed om at han hadde fått kreft. Diagnosen var akutt myelogen leukemi (AML). Det er en form for blodkreft hvor umodne blodceller i beinmargen vokser og deler seg uhemmet. Uten behandling er overlevelse av AML meget kortvarig.

Ole Petter forteller at det hele begynte med hverdagslige symptomer som tretthet, hodepine og lite overskudd. Han fortsatte å gå på jobb, og regnet med at det ville gå over av seg selv. Selv om symptomene minnet mer om det mange kaller «vårslapphet» valgte jeg heldigvis å gå til lege likevel, fortalte Ole Petter til Opdalingen i april.

Den første beskjeden Ole Petter fikk fra legen var at det sannsynligvis var en virusinfeksjon. Heldigvis reagerte legen på at jeg hadde lav blodprosent, og sendte meg til St. Olavs Hospital i Trondheim for nærmere undersøkelser. I det øyeblikk legen ved St. Olavs Hospital fortalte meg at de hadde funnet kreftceller i blodet mitt var det som om verden raste sammen.

Det var et sjokk, og det føltes som å få en på trynet. Jeg så ingen lyspunkt i livet mitt. Blodkreft, det var jo som en dødsdom. Når jeg tenker tilbake på det nå så har jeg tenkt litt på hvorfor jeg gikk til lege, forteller Ole Petter mens han blir litt tankefull. Det var jo litt snodig.

Jeg var heldig som fikk en tidlig diagnose og kom raskt under behandling. Det tok bare noen dager før jeg var i gang med en kraftig cellegiftkur som varte i en hel uke i strekk. Det er blitt mange senere, men ikke så kraftige.

Det tok likevel ikke lang tid etter diagnosen før Ole Petter bestemte seg for at dette skulle gå bra. Jeg ga aldri opp, og jeg tillot meg aldri å tenke på at dette var slutten. Jeg tror at hvis du gir opp, så gir også kroppen opp.

Likevel har jeg naturligvis vært redd for døden. Det er tøft å få en slik diagnose. Jeg kjenner jo til unge mennesker med samme diagnose som har måttet gi tapt for sykdommen, og det har skremt meg. Det var liksom litt uvirkelig at jeg som var i så god form skulle dø nå. Det blir jo til at vi hører om alle de tilfellene som ikke går bra. Det er også grunnen til at jeg vil stille opp med min historie. Jeg vil gi kreften et ansikt, og kanskje kan jeg gi håp til andre som opplever det samme.

Det er sjanser for at du er kurert, men også en viss fare for tilbakefall, står det i utskrivelsesrapporten min, forteller Ole Petter. Jeg er veldig klar over muligheten for tilbakefall, og det må jeg lære meg å leve med. Hvis jeg får tilbakefall, er sannsynligheten størst for at det kommer tidlig. Risikoen minsker etter hvert som tiden går. Etter ett år kan jeg være temmelig sikker, fortalte legen meg. Etter fem år er risikoen minimal.

Neste kontroll er om fire uker. Det er klart jeg er nervøs. Når man har en slik diagnose blir man litt hypokonder, og blir redd så fort man kjenner på noe i kroppen. Den første kontrollen er på St. Olavs Hospital, men hvis disse prøvene er bra kan jeg ta prøvene her i Oppdal. Det er naturligvis mye psykisk jeg må fordøye også, sier Ole Petter tankefullt.

Dette har helt klart gjort noe med meg. Jeg har fått et annet perspektiv på livet. Jeg ser viktigheten av å gripe hver dag, og nyte livet mer. Livet er skjørt, og det går ikke å ta det for gitt. Behandlingen har også gjort noe med kroppen min, som er blitt helt nedbrutt og ødelagt. Nå må den bygges opp på nytt med mye trening. Jeg føler at jeg kan gjøre dette på egenhånd, så får jeg se hvordan det går. Jeg vil nok kontakte kreftkoordinatoren her i Oppdal, og høre hva de kan bidra med. Nå vil jeg prøve å leve så naturlig som mulig.

Jeg er utrolig takknemlig for den hjelpen og støtten jeg har fått. Jeg er blitt god venn med mange av sykepleierne, og det var litt vemodig å ta farvel med dem. Jeg fikk mange varme ord og gode klemmer da jeg dro. Jeg vil sikkert savne dem, selv om jeg ikke ønsker meg tilbake. Alle har vært helt fantastiske, og jeg har bare positive erfaringer med vårt helsevesen.

Støtten jeg har fått fra venner og bekjente har også varmet. Jeg er stolt av vårt lokalsamfunn, og alle som bryr seg og viser omsorg. Innsamlingen jeg startet til Kreftforeningen viser også det. Hittil er det kommet inn rundt 35.000 kroner, og det er fortsatt mulig å gi, avslutter en lykkelig Ole Petter, som nå bare vil leve etter å ha fått livet tilbake.