Oppvokst med Follahavet som nærmeste nabo er de naturlige forskjellene til Oppdal store.

– Joda, jeg blir møtt med det der hver gang jeg er hjemme i Flatanger. «Hvordan overlever du uten sjø?», spør de. Gjevilvatnet er selvfølgelig ikke det samme, sjøen er jo noe eget uansett. Men fjell har vi begge steder, smiler Harald, som ikke ser problemet.

– Det er jo hva man innstiller seg på. Dessuten bodde jeg mange plasser før jeg kom hit, så det var jo ingen brå overgang.

Fra øybygda sør i Nord-Trøndelag gikk ferden både nordover og sørover og via Flatanger igjen før han endte her. Med seg hadde han «madamen og to små børn» vinteren 1988. Aldri har han bodd lenger på samme sted i voksen alder.

– Bytte av jobb har nok bidratt positivt til at vi fortsatt er her. Jeg kom som kommuneøkonom, og i en periode pendlet jeg til Folldal som økonomisjef. Jeg tror ikke det er bra å sitte for lenge på samme sted. Man bør bytte jobb innimellom, sier Harald, med fare for å grave sin egen grav.

Hos Norsk Spekemat har han nemlig vært siden 1997. På toppen over de nesten 50 ansatte har han sittet siden 2000.

– Jeg ser nok ikke for meg selv i denne jobben om sju-åtte år, innrømmer han, selv om han benekter konkrete planer.

– Akkurat nå er dette Drømmejobben.

Tre instanser

Forrige fredag kunne Harald høre smellet som rystet Oppdal sentrum hjemme i Nedre Tunveg. «Det måtte være dynamitt», var da hans umiddelbare reaksjon. Lite visste han at det skulle vise seg å stemme. Ennå mindre ante han at eksplosjonen kunne skapt store konsekvenser for hans egen bedrift om ting ikke hadde gått så bra.

«Spikjimaten» er nærmeste nabo til Høgmoparken. I de gamle meierilokalene er det andre deler av landbruket som blir foredlet. Selv vet han egentlig pent lite om spekemat.

– Jeg er selvfølgelig interessert i faget, det tror jeg man må være som leder. Men jeg har mange dyktige folk på gulvet som kan det faglige, skryter han.

Siden starten for 11 år siden har bedriften økt jevnt og trutt. Slik vil det fortsette tror sjefen. Troen på norsk landbruk i framtiden er absolutt til stede.

Å være leder er ingen A4-jobb. Dermed er det tre instanser som deler på Haralds oppmerksomhet. Arbeid. Familie. Fotball. Uvisst i hvilken rekkefølge.

– Det har nok vært ekstra mye fotball det siste året, noe som har gått på bekostning av familien. Det skal jeg ta igjen, lover han kona Svanhild.

Sportsidiot

Men hun er nok blitt vant til å ha en sportsidiot til mann.

– Ja, det er nok det jeg er. Fotballen står hjertet nærmest, men jeg er ganske altetende selv om det finnes visse begrensninger, ler Harald.

Etter et år som nestleder ble han forfremmet til leder i fotballgruppa. Den posisjonen har han holdt i sju år, i tillegg til å være trener for sønnens lag i «alle år». Nå begynner det å nærme seg slutten.

– Jeg begynner å se enden. Det har vært naturlig å fortsette til banen er helt i havn. Da blir jeg nok å tre tilbake til fordel for andre, annonserer Harald.

Og i havn er den snart. Halvannet år med intens jobb, men med bemerkelsesverdig få hinder, synes han det er nesten uvirkelig at den ligger der så fin.

– Alle har spilt på lag med oss, både kommunen og spillerne. Noen få ting må på plass gjennom dugnadstimer nå, og får vi tippemidler til lysanlegg neste år, er anlegget komplett, forteller Harald engasjert.

Hjertet blør

I løpet av hans tid som leder har oppslutningen om fotballen i bygda bare økt. I dag er det 350 aktive unger, og spesielt jentene kommer i stadig økende grad til.

– Det er jo litt utrolig, med tanke på de klimatiske forholdene her - selv om det jo er lett forståelig for meg, ler han.

Til offisiell åpning er Rosenborg invitert, om det så skulle bli i år eller neste. Dette er, naturlig nok, opp til gjestene å bestemme. Blant annet avhenger det av hvordan det nå går i kvalifiseringen i champions league. Sånn sett er det i verste fall at åpningen kan bli allerede i høst.

– Denne nedturen måtte komme, men hjertet gråter og svir. Det har et visst håp, men er slett ikke sikker på om det blir tilfredstilt, sier Harald alvorlig, som føler med lederkollega Rune Bratseth.

– Jeg savner kanskje at han tar mer ansvar. Å lede klubb og bedrift handler mye om det samme, uansett er man lagspillere som må dra lasset sammen. Det er mye psykologi i det å være leder. Men som supportere støtter vi opp uansett, forsikrer Harald.

På samme måte som resultatet i Arsenal-Rosenborg kampen på Highburry i fjor er glemt.

Selv spilte han fotball til fylte 15 år.

– Jeg var den ellevte spilleren, og ga meg mens jeg var på topp, gliser Harald.

Han er ikke den som syter, Harald Halmøy.

– Vi har det godt her i landet. Det gjelder å nyte livet mens man kan.

Den som hadde vært noen år yngre! Harald Halmøy gleder seg som en guttunge over den nye banen.