Stresser du i innspurten med vask, presanger og alle syv sortene? Ta en pust i bakken og les om en gjeng damer som er minst like stressa som deg - slapp av, det blir nok jul likevel.
De fleste har sin personlige oppfatning av hva som må til for at det skal “bli jul”. Sjøl om jula beviselig kommer uten leverpostei, småkaker og hjemmebakt flatbrød.
Fire damer, alle i full jobb. Moderne kvinner. Men når det nærmer seg jul, blir vi mer tradisjonelle enn mødrene våre. Da skal det bakes, kokkeleres og styres over en lav sko. Forskjellen på oss og forrige generasjon er at vi må gjøre alt i helgene eller på kveldstid. I kveld er det leverpostei som står på programmet.
Griselevra er anskaffet, svinespekket likeså. Koteletter, egg, mjøl, melk, krydder? Jo, nå har vi visst det meste på stell. – Først må vi kutte opp alt, sier vi, nesten i kor. – Og lage sausen, ler vi etterpå. Arbeidslagene setter i gang; to går løs på lever, kjøtt og spekk, én lager kvit saus, én skjærer løk, pisker egg, blander krydder.
Kverna går. Vi stapper etter tur, for det er ganske tungt for PC-skuldrene våre, dette her.
En rødrosa guffe fyller plastbollen. Jeg er den eneste som på noe vis klarer å smake på røra. Og smakes må det. Ok. Ta litt på tunga, ikke tenkt (“rå lever, rått spekk”, synger det i hodet?)!
Hm. Litt mer salt.
Formene blir fylt, og alle drar hver til sin steikeovn. Steikes i vannbad i en og en halv time. Minst.
I morgen skal jeg ha heimelaga leverpostei på brødskiva – og sole meg i beundringen fra kollegene