OPPDAL: «How does it feel?» spør Bob Dylan i «Like A Rolling stone».

Og når det som kveldens ekstranummer for andre gang på kort tid får publikum til å reise seg og hylle sine lokale artister, så kan man trygt si at «jotakk, det føles kjempebra».

Fra Erlend Ropstad og Odin Sande sammen med Øyvind Storli Hoel startet med «Shooting high dice blues», var tonen satt i et omtrent fullt kulturhus.

Den unge bassisten skulle fungere som programleder, og han startet med å glatt innrømme at han var nervøs.

Da han nesten to timer senere kunne takke musikere og medhjelpere, var det en rørt Storli Hoel som kunne konstatere med seg selv at konserten han har planlagt i over et år, gikk aldeles som den skulle.

Og dét etter det som må ha vært et helt puslespill. med å bytte instrumenter, mikrofoner og alt det som ellers henger i ledninger på en scene.

– Godt planlagt, og vel utført, var kommentarene fra publikum etter konserten.

Det er ikke de mest kjente amerikanske låtene som ble fremført i kveld. Det var meningen at de skulle beskrive en stemning heller enn være countryklisjeer.

Innimellom låtene hadde Øyvind lagt inn små anekdoter som skulle både forklare låtvalgene og gi publikum et inntrykk av stemningen.

Det klarte han på svært sjarmerende vis å få til

Det var nesten så han snakket litt for lite, noen ganger kunne vi sikkert hørt mer uten at det ville bli for mye. Og selvironien han innimellom tok frem, fungerte.

Den fine tonen på scenen musikerne imellom var med på å løfte konserten, den også.

– Det er så gøy å arrangere sin egen konsert, for da får jeg selv velge hva jeg vil spille, sa Øyvind da han plukket frem gitaren.

– Ja, ellers ville det aldri skjedd at du fikk spille gitar, sa Odin Sande tørt.

Etter hvert vil Opdalingen legge ut en bildeserie fra den flotte konserten.

Hilde Halseth har en utrolig stemme og bergtok publikum lørdag kveld.
Knut Fossums versjon av Desperado kan man ta av seg hatten for.
Ingrid Bjørgum var med som både solist og korist, og med god grunn. Dette kan hun.
JØRN Hoel kores av mer erfarne musikere, og håndterte presset både forfra og bakfra med glans.
Stein Harald Bjerke viste seg som en dyktig mann på både gitar og munnharpe, og vokal, og hans solospill var det som frembrakte spontan applaus på publikum.