OPPDAL: Et fast håndtrykk og et sikkert blikk. Bjørn Stensheim møter Opdalingen i døra og inviterer oss inn i stua der kona Jessica sitter i sofaen. Hun tar et godt tak rundt armen til mannen sin når han setter seg ned. Dagen før kom han endelig hjem fra Haiti. Der var han kun et lunsjmøte unna døden.
Han hadde nettopp kommet tilbake fra ferie og hadde derfor en del rutineoppgaver å utføre. Klokka tre begynte han på jobb, klokka fire dro han fra hovedbasen til logistikkbasen, klokka fem gikk jordskjelvet som målte 7,3 på Richters skala.
– Ubeskrivelig
– Nede ved logistikkbasen møtte jeg en kollega og vi ble enige om å ta en sandwich på en kafé. Vi hadde akkurat betalt når jordskjelvet plutselig startet. Det var ubeskrivelig. Jeg har tidligere opplevd jordskjelv i Kosovo, men ingenting så stort. Vi klarte nesten ikke å stå på føttene og måtte ned i knestående. Stedet der vi befant oss var under tak så vi løp ut til en åpne plassen. Like etterpå så vi en betongvegg som datt over bordet der vi satt, forteller Bjørn og tar seg en slurk kaffe.
Skjelvet varte i rundt 35 sekunder. På logistikkbasen, hvor han befant seg, var ikke ødeleggelsene all verden, men han skjønte raskt at dette var alvorlig.
– Jeg tenkte på kollegaene mine og kikket opp skråningen mot HQ. Det var en grå tåke over hele byen og jeg skjønte at det var støv fra bygninger som hadde kollapset. Da følte jeg at det hadde gått galt. Jeg prøvde å ringe kompisen min oppe på basen, men alt av telefonlinjer var nede, sier Stensheim.
– Rar følelse
Han kastet seg da i bilen og kjørte opp mot hovedbasen igjen. I gatene var det totalt kaos av folk og nedraste bygninger. En 20-minutters biltur tok to timer. Da han kom frem fikk han se at hele bygget var jevnet med jorda og lå i grus.
– Det var en rar følelse å vite at så mange liv hadde gått tapt. At så mange personer jeg kjente var borte, sier han.
Bjørn jobber som FN-livvakt. De to personene han skulle passe på overlevde ikke. Også hans to livvaktkolleger var tatt av skjelvet. En estlender og en fra Niger. Han fikk tidlig beskjed om at estlenderen overlevde over radiosambandet, men han lå begravd under ruinene. Den andre kollegaen hadde blitt klemt i hjel mellom noen betongvegger.
Uten nødvendig utstyr var det nærmest umulig å gjøre noe fra eller til.
– Det var utrolig frustrerende å stå der uten å kunne gjøre noen ting. Etter rundt et døgn fikk vi vann ned til han estlenderen gjennom et plastikkrør. Akkurat den prosessen var ikke noe særlig siden han andre kollegaen lå knust akkurat i samme område. Jeg var der mest som moralsk støtte og fortalte at jeg ikke kom til å dra før han var løs. Etter hvert kom amerikanerne med skikkelig utstyr og fikk han løs. Han hadde sånn flaks! Bare noen skrubbsår på armen, forklarer Bjørn samtidig som han tegner og forklarer med håndbevegelser.
Skal tilbake
150 er bekreftet omkommet fra bygget og flere vil det bli. Nå ligger problemet i å identifisere de døde.
– Det er vanskelig å beskrive hvor jævlig det var. Store deler av byen er ødelagt og man skjønner ikke helt hvor stor skala dette var i, forteller livvakten.
FN sendte en ny sjef og Bjørn fortsatte i «vanlig» jobb frem til han fikk reise hjem på ferie nå nylig, men det er ikke snakk om å ikke dra tilbake.
– Jeg må tilbake og er nødt til å holde ut to og et halvt år til på grunn av pensjonen, sier Bjørn som skal prøve å bli overført til Libanon.
– Jeg jobber med saken. Det er vanskelig å være så mye borte fra familien og nå er det uaktuelt å ta dem med til Haiti. Så jeg går og håper på det, fortsetter han.
Tankene har gått mye til familien. I starten var det frustrasjon over å ikke kunne kontakte Jessica for å fortelle at han var i live.
– Jeg har også tenkt på hvor vanskelig det hadde vært for dem hvis jeg hadde dødd. Man tenker mer på familien enn seg selv. Det blir en motivasjon for å klare seg, sier Bjørn som også brukte den motivasjonen på sin estiske venn da han lå fanget i ruinene.
Kriminelle på frifot
Han forteller om all elendigheten i byene. Om lokalbefolkningen som ligger på åpen gate, nærmest i flyktningleirer, og plyndring og lovløshet i de fattige delene av byen. Og om fengselet med de mest hardbarka kriminelle i Haiti som raste og gjorde at disse nå er tilbake i gatene.
Han har også hatt tid til å tenke på sin egen dødelighet etter at det kun var flaks som gjorde at han overlevde.
– Har tenkt litt på det ja. Det var jo bare tilfeldigheter. I jobben min sitter jeg på kontoret 90 prosent av tiden så det var utrolig flaks. Det var ikke min dag som hadde kommet, og jeg tenker på hvor englevakt man har hatt. Jeg har opplevd en del andre ting og sett mye tidligere, blant annet i Libanon og det tidligere Jugoslavia, men dette er det verste jeg har opplevd, slår Stensheim fast.
– Jeg har vært der i fem år og har mistet mange jeg kjente. Har aldri opplevd å miste så mange på så kort tid. Det er mye som gjør inntrykk på en. Så stort omfang. Det lå døde folk overalt. Man kjørte rundt med lastebiler, hentet lik og dumpet dem i massegraver. Det sprang folk i gatene med døde barn i armene og skrek. Det er sånn jeg reagerer mest på, forteller Stensheim.
Sovet dårlig
De overlevende har ikke fått noe krisehjelp ennå, men de skal ha en gjennomgang når alle er tilbake igjen. Personlig har han ikke hatt noen sorgperiode over det som har skjedd.
– Jeg har egentlig ikke hatt tid til det. Merker at det er noe triste greier som har skjedd, men jeg veit ikke om det har gått helt opp for meg ennå, sier Bjørn.
Etter skjelvet har Stensheim fortsatt bodd i leiligheten sin, men han tør ikke sove på soverommet. Han vil ha kort vei til balkongen i tilfelle det skjer igjen. Med etterskjelv stort sett hver dag siden katastrofen har det ikke blitt all verden med søvn på ham. Han har våknet flere netter av etterskjelv og løpt ut på balkongen.
Men nå slipper han å tenke på det en periode. Søndag ble han møtt av sin 17 år gamle datter og sine to sønner på to og fire på jernbanestasjonen.
– Det var godt å komme hjem. Jeg gleder meg til å slappe av litt. Det var veldig behagelig å treffe familien min igjen, sier Bjørn Stensheim og smiler.
Mistet slektninger
Han har sagt at han helst ikke vil se så mye fra Haiti fra tiden fremover, men han har heller ikke lyst til å grave seg helt ned.
– Det er virkeligheten og jeg skal tilbake. Så det er greit å få med seg litt av utviklingen der nede, sier Bjørn.
I tillegg har kona mistet flere slektninger på farssida av familien, og flere er savnet. Hun syns det er vanskelig å snakke om.
– Det er smertefullt, sier Jessica og tar seg til brystet.
Noe av det første Stensheim skal gjøre er å ta seg en skitur.
– Det er så stille og fredelig, avslutter Bjørn Stensheim.
