HØLONDA: Hadde han ikke fått kontakt med hjelpemannskapene lørdag kveld, tror han at han hadde klart å kjøre fram tilfolk ved egen hjelp søndag, da været ikke lenger var så ekstremt.– En hundekjører har ikke lov til å bli redd. Blir en det, kan det smitte over på hundene, og da kan situasjonen bli mye verre, understreker Seem som ikke legger skjul på at han ble fryktelig glad da han fikk kontakt med hjelpemannskapene litt før klokka 22 lørdag kveld.At han selv følte at han hadde relativt god kontroll med sin egen og hundenes situasjon, betyr imidlertid ikke at han ikke er overmåte glad for hjelpemannskapenes innsats.– Det går ikke an å beskrive den innsatsen de gjorde. Også Oppdal Skisenter som stilte med tråkkemaskiner skal ha stor honnør for at de stilte opp med tråkkemaskiner. Røde Kors-mannskapene er en fantastisk gjeng, og selv har jeg bestemt meg for å melde meg inn i Melhus Røde Kors Hjelpekorps.I neste uke håper han at han kan komme til Oppdal og takke en del av hjelpemannskapene mer direkte. Det vil gjøre godt å få tatt så mange som mulig av dem i hånda.Seem avviste at han var dårlig utrustet for turen. Han hadde sett på værmeldingen, og den varslet ikke uvær før på fredag, da han likevel ville være trygt hjemme igjen. Slik skulle det imidlertid ikke bli.– Jeg ble våt helt inn til kroppen og jeg frøs hele tiden, forteler han.Klærne var imidlertid av det riktige slaget, med ull innerst, fleece imellom og vindtett tøy ytterst, slik at han unngikk at kroppen ble nedkjølt. Da han kom til Storli gård var kroppstemperaturen 36,8 grader. Ved ankomst sykehuset i Trondheim var den på helt normale 37 grader.Da han skjønte at hundene ikke klarte mer, krøp han selv inn i posen på sleden. Etter hvert som snøen lavet ned, måtte han ut og få både sleden og hundene opp gjennom snølaget, slik at de ikke snødde ned. Da han ble funnet gikk snøen likevel rundt 70 centimeter opp på håndtaket på sleden. Han anslår at det totalt falt halvannen meter snø i løpet av de to døgnene han lå ute.Seem var hele tiden klar over at han hadde med seg to sekker fra Opplev Oppdal som last.– Jeg hadde hørt at det skranglet, så jeg visste at de ikke var tomme. Men sekkene var jo ikke mine, så jeg kunne ikke åpne dem før jeg følte at jeg var helt nødt, slår han fast.Les mer i torsdagens papirutgave av Opdalingen
