Oppdal: – Her er det ingen som går på tomgang, for å si det sånn, forteller fagansvarlig for barnevernet i Oppdal og Rennebu, Ivar Bøe, når Opdalingen oppsøker ham på kontoret i Oppdal.

Ved nyttår var det 17 barn og unge som det offentlige hadde det hele og fulle ansvaret for i våre to kommuner.

Ivar Bøe forteller at selv om det til enhver tid er nok å gjøre, så det forberedelsene til tvangstiltakene som krever mest oppmerksomhet og energi.

Skulle ha reagert før

– Har du noen gang angret på at dere har gått inn med tvangstiltak ovenfor en familie?

– Nei, når det kommer så langt er jeg helt sikker på at det vi gjør er riktig.

Men det har vært ganger der jeg har angret på at vi ikke har gått til aksjon tidligere, innrømmer barnevernslederen.

Han forteller at prosessen fram til at barnevernet beslutter å ta over ansvaret for et barn er lang og møysommelig.

Barnevernet har anledning til å gå inn med strakstiltak i de mest graverende tilfellene, men også da skal beslutningene rettferdiggjøres ovenfor fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker,

Rus og psykiatri

I de aller fleste tilfellene er det på grunn av rusmisbruk, psykiske lidelser eller kognitiv svikt som gjør at barnevernet går inn og tar over ansvaret for et barn.

De gangene det i tillegg er snakk om vold og mishandling så skjer det svært ofte i forbindelse med rusmisbruk eller psykisk sykdom, forteller Ivar Bøe.

I Oppdal og Rennebu blir ingen bekymringsmeldinger henlagt. Alle henvendelser til barnevernet blir undersøkt før man eventuelt konstaterer at det ikke er grunn til bekymring. Dette er et valg og en policy som Ivar Bøe har valgt å følge. Det er ikke nødvendigvis slik i alle kommuner.

Av de sakene barneverntjenesten har tiltak i, utgjør cirka 85 prosent av sakene frivillige hjelpetiltak, mens det i cirka 15 prosent av sakene innebærer omsorgsovertakelse.

Omsorgsovertakelse eller ikke

I Oppdal og Rennebu er man konsekvent på at enten så er situasjonen slik at det bør overtas omsorgen for barnet, eller så skal foreldrenes ja eller nei til hjelp respekteres.

Men i det øyeblikk at barnevernet mener at det er riktig å gripe inn med omsorgsovertakelse, legger man ned et stort arbeid med dokumentasjon og innsamling av fakta. Barnevernet har i slike tilfeller mulighet til å hente inn informasjon der de mener det er hensiktsmessig.

Får tilbud om hjelp

– Barn som vokser opp med voksne som sliter mentalt eller med rus opplever ofte at den voksne har mer enn nok med seg selv.

Den voksne er ikke i stand til å forholde seg til barnet, kommuniserer dårlig og er ikke i stand til å gi signaler om hva som er riktig eller galt.

De fleste foreldre lærer seg å lese de minste barnas direkte og indirekte signaler om når det vil ha trøst, når det vil være i fred, når det er sulten og så videre.

Foreldre som ikke klarer dette vil først få tilbud om frivillige tiltak. Dersom barnevernet mener at det er nødvendig vil man også kunne gå videre med såkalte tvangstiltak.

– Vi vet jo alle at ikke alle barn har det så bra som de burde ha det. Hvordan skal vi bli bedre til å avsløre når barna har det vondt?

– Vi må bli flinkere til å spørre, forteller Ivar Bøe.

– Vi må ikke være redde for å bry oss og spørre hvorfor et barn har fått et blåmerke, hvorfor det ikke har lyst til å gå hjem, hvorfor det holder seg for seg selv.

– Vi må også bruke sunn fornuft. Dersom et barn ikke vil spise, dekker seg til, ikke vil være med i gymtimene eller er veldig tynt; der vi burde skjønne at det er noe som er galt – så må vi tørre å ta tak i det.

– Noen mennesker er flinkere enn andre til å se at noe er galt. En unge som på den ene siden er veldig sjenert eller på den andre siden i overkant sosial og livlig trenger ikke å være plaget av noe, men det kan også være signaler om at noe ikke er som det skal være, forklarer Bøe.

Fortsett å spørre

Unger får ofte skrubbsår, og både foreldre og andre voksne spør gjerne hva som har skjedd.

Dersom man kjenner på at barnet egentlig bare kommer med unnskyldninger eller oppgir forskjellige grunner er det viktig at vi ikke slipper taket, men fortsetter å spørre.

Bøe forteller at vi alle har såkalt «avvergingsplikt», dersom vi forstår at et barn blir slått eller mishandlet så har vi alle en plikt til å avverge at noen utsettes for fare når det gjelder liv og helse. Likevel er det kun offentlig ansatte og de som jobber med barn som har «varslingsplikt» til barnevernet. Bøe mener at stort sett de aller fleste kan og bør bli bedre til å varsle når man mener at et barn lider.

Han er mest fornøyd med politiet som har faste rutiner på varsle. Han skulle ønske at krisesenter og fastleger/legevakt varslet barnevernet oftere.

– Når en voksen har det vanskelig, enten det er med rus eller mentalt, så er mange av disse voksne også mor eller far, ikke bare klient/pasient/bruker av en tjeneste. I slike situasjoner må vi bli flinkere til også å se barna og deres situasjon, mener Ivar Bøe.