OPPDAL KULTURHUS: Over fire hundre mennesker var kommet for å høre på den folkekjære artisten og rockepresten, og de eminente musikerne han har med på laget.

Han åpnet med å understreke at det var lenge siden de hadde spilt. Men fra første tone satt publikum i garnet, og for en tone! Både lydfolk og vanlige folk sa etter konserten at dette var den beste lydopplevelsen man har hørt i Oppdal kulturhus ettårige historie.

Eidsvåg et ensemble åpner ikke sjelden konserter med sangen «Eg komme». Så også i Oppdal.

«Litt urolige og redde,

eg e'kje vant med sånne rom»

Han roste kulturhuset, og tiden vi lever i som gjør at det spretter opp sånne hus overalt, der folk får utfolde seg.

Før konserten gikk videre, kom han inn på sin religiøse bakgrunn, fra, som han kalte det, et lavkirkelig miljø på Vestlandet.

Han sang «Min båt er så liten», og la leende til at en skulle tro det var Tysland som hadde skrevet melodien, før han spilte sin egen versjon av denne salmen.

Sin vane tro presenterer Eidsvåg både alvor og skjemt underveis.

Han var som liten veldig fascinert av Jesus, som var «tøffere enn Tarzan».

Jesus, som tok oppgjør mot overmakten og kjempet for kjærligheten.

Eidsvåg la til at han syntes det var merkelig at det er det miljøet som tror på Jesus, som er det strengeste.

– Det er forunderlig at det er de som rir prinsippene hardest.

Blir kjærligheten borte, tror jeg Gud blir borte.

Passende nok fortsatte han konserten med «Dommedag».

Det er nå publikum begynner å få en anelse om hva det er musikerne skal ta oss med på denne kvelden. Dommedag avrundes med en fantastisk trommesolo.

Det ene høydepunktet avløste det andre resten av kvelden. Det er kremen av musikere Eidsvåg har med seg. Alt må nevnes: Anders Engens trommesolo på «Dommedag», sammen med Børge Øverleir-Petersens fantastiske grep om gitaren, sammen med Jørn Øien på keyboard, og Håkon Iversen på bass, gir publikum en fantastisk musikalsk opplevelse.

«Floden» denne kvelden er mørkere og dystrere nå, som Elvira Nicolaysen ikke er med. Det er noe Nick Cave'sk over Eidsvåg og «The Bad Seeds» er rett i nærheten.

Vi har vært på konsert med Eidsvåg før, og ja, det er mye av det samme. Men det er likevel magisk.

Ironien ved at musikerne går ut, og publikum klapper dem inn igjen, lar han ikke gå upåaktet hen.

- Det er så fint med ritualer, sa han smilende. For følelsen av klisjeen i det hele ligger og vokter bak hjørnet, klar til å sprette frem og gjøre kvelden til noe annet. Men den uteblir.

Når han synger «Eg ser», som nest siste sang, synger han for hver enkelt, og en kan ikke annet enn å hengi seg til varmen og styrken han sender ut.

Det får komme det som kommer, det får skje det som skal skje.

Mer om konserten i Opdalingen lørdag. Da får du lese mer om høydepunktet, også.