INNSET: En slutter aldri å la seg fascinere av at i skogkanten, aller ytterst i kanten på distriktet vårt, finnes et vakkert sted der det støtt og stadig inntreffer små øyeblikk av magi. Onsdag varte magien nokså nøyaktig halvannen time, mens duskregnet preget skumringen på utsiden av de store vinduene.

« I dag vil eg ro øve hav, dit ingen har satt sin fod. Eg vil ro langt. Eg vil ro godt. »

Med Sigvart Dagsland er magien av en slik art at en må ta seg tid til å lene seg tilbake og la det synke innover seg. Det gjorde publikum i Innset kirke onsdag kveld, et kjapt blikk rundt i kirkerommet avslørte at her satt de fleste med hodet litt på skakke, med blikket fastlimt til artisten.

– Det er et urolig vakkert sted dere har her, sa stavangermannen, han hadde innledet konserten fra bak pianoet, alene, før musiker Julian Berntzen kommer inn og akkompagnerer på fiolin.

De to drevne artistene utfyller hverandre og skaper et solid lydbilde. Det er kvalitetsmusikk, lune, gode, flotte toner i en sjelden atmosfære av samstemthet, mellom den eldre drevne musikeren og den relativt ferske og fremadstormende.

«Eg vett du ber meg se det klart, og heva sjel og sinn

men prøv å bytta plass ein gang, og se din plass fra min»

Det er likevel tekstene som er Dagslands styrke.

Å få sitte slik og få servert den ene sannheten etter den andre, i en rekke av flotte melodier som egentlig glir over i hverandre, både av hensikt og likevel andre ganger ikke, er en skuldersenkende opplevelse som gjør godt langt ned i magen.

« Kom te Blåsenborg. Her e der ingen som stenge, ingen som låse,

her kan du vera så lenge som vindane blåse»

Det er humor, alvor, latter og skjemt, og det er trøst og ettertanke. Når Dagsland legger nakken bakover og lar tonene ljome, er det ren salighet.

Men først og fremst naken ærlighet.

– Noen synes kanskje ikke dette er ord som egner seg i kirken, sa Sigvart Dagsland før han skulle synge fra sin siste hit, «Verden vil bedras».

– Men det er ikke jeg som sier dem, la han til med et skjelmsk smil, før han tok ordene fra hovedpersonens munn, i en salig salve over nåtidens posører.

« Eg har lest om adle rockerne, de galne motherfuckerne

det e ein stil eg godt kan ha, stylisten min syns eg kler det bra».

Først mange melodier ut i konserten kommer han til sangene vi kjenner godt. Da har Julian og Sigvart spilt seg gjennom flere av låtene fra den siste plata «Forandring», og vært innom flere temaer.

Han forteller historien bak den aller fineste av sangene sine, en svoger dør på nyttårsaften, og smerten i det kombineres med erkjennelsen av at livet går videre når rakettene går i luften etterpå. Sangen er skrevet til hans søster, som må leve videre uten mannen sin.

« Dagene me delte

blei så gyldne som løv

nå visne de te støv»

Det er vondt og godt på samme tid, det er en ren nytelse i moll. Så lar han publikum få to ekstranumre etter kraftig etterspørsel, og sender oss mette og fornøyde på hjemvei.