– Jeg var ikke forberedt på holdningene og motstanden i det hele tatt. Det hadde rett og slett aldri før i mitt liv vært noe tema. At noen var så frekke å fraskrive meg troen på grunn av kjønn, gjorde meg rasende. Det var en tøff runde som tok veldig mye av min tid, forteller Fiske til avisa Østlendingen.

Mye energi ble brukt i fakultetets kvinnegruppe. Fiske husker at hun som «fersking» ble sendt ned til Kvinnefrontens Hus i Oslo for å kjøpe buttons for videresalg til teologistudentene. Hun rasket med seg diverse, blant annet noen merker som viste to kvinnesymbol vevd i hverandre. Merket for lesbiske. Det hadde unge Fiske ingen anelse om og da spørsmålet om ikke dette var i drøyeste laget kom, svarte hun bastant og sjølsikkert at historien er full av sterke kvinner som har stått skulder ved skulder, akkurat slik merket symboliserer...

– Motstanden jeg møtte har gjort at jeg evner å stå stødig i min egen trygghet og at jeg ikke på noen som helst måte tåler at folk blir tråkka på. Uansett. Det vokste seg fram en stahet der trivselen var best i motvind. En student kom bort til meg og fortalte at han ba til Gud om at jeg aldri måtte bli prest. Da jeg endelig ble ordinert, sendte jeg ham et postkort. «Avslutt bønnekampanjen», skrev jeg.

54-åringen ler, skjeler og tar en slurk av den usukrete teen sin og tøyer ut med en minigulrot. Dialekten er til å fatte, vi er på sporet igjen.

Elverum ble redningen for den nyutdannete presten. Med på toget til Elverum den sprengkalde januardagen i 1982 var ektemannen Guttorm Eidslott. Solveig forteller at de to første gang traff hverandre i 1973 på fakultetet, men at det ikke endret noe som helst. Det var først sommeren 1976 at det sa pang. Solveig hadde tatt sommerjobb som seterjente i Rennebu

Les mer her.