Ord og holdninger fører til handlinger

«I dag er debattklimaet styggere enn noen gang.» skriver Arne Rønning i dette debattinnlegget om 22. juli og ordskiftet ti år etter terroraksjonen.

I dag er det ti år siden terrorangrepet der 69 mennesker ble drept på Utøya 22. juli 2011. Navnene til de drepte er gravert inn i minnesmerket Lysningen.   Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

Nyheter

De aller fleste over en viss alder, vet nok utmerket godt hvor de befant 22. juli 2011, denne skjebnesvangre dagen som endret tidsregningen i Norge like mye som terrorangrepene i USA 11. september ti år tidligere gjorde i USA og verden forøvrig. Antagelig mer fordi det kom oss så nært.

Selv satt jeg og så på Tour de France. Det var en kongeetappe denne dagen, rytterne skulle over Col de Galibier og opp Alpe d’Huez. Samtidig chattet jeg med en sykkel- og samfunnsinteressert venn som bor på Grünerløkka. Litt før halv 4 fikk jeg meldingen fra ham: «Nå smalt det noe forjævlig her.»

Bomben i regjeringskvartalet hadde gått av.

Tdf ble uviktig, nyhetene rullet inn, sosiale medier som Facebook og Twitter ble fylt med nyheter og spekulasjoner samtidig som vi to chattet videre.

Min venn på Grünerløkka og jeg er ikke bedre mennesker enn at hovedteorien vår gikk på islamistisk terror. Til tross for at høyreekstreme har stått for de fleste terroranslagene i vår levetid, var fokuset i nyhetsbildet på denne tiden på islamistisk terror.

Vi to var redde for om Norge som nasjon kunne takle dette. Eksemplene på europeiske land som hadde blitt sterkt nasjonalistiske, ble diskutert.

Det begynte å tikke inn nyheter fra Utøya. Tdf ble uviktig, i stedet ble det svitsjet mellom alle slags medier for å få med seg utviklingen. Å si at vi var rystet, dekker på langt nær de følelsene vi satt med.

Da nyhetene om at gjerningsmannen var tatt, lettet det noe. Enda lettere ble det da det ble klart at han var etnisk norsk. Vi trodde nasjonen skulle klare dette, vi skulle ta hverdagen tilbake.

Imidlertid dukket det opp skjær i sjøen. Det ble ganske raskt klart at gjerningsmannen hadde hatt koblinger til frimurerlosjen og Fremskrittspartiet, noe som kompliserte prosessen. Løsningen ble at alt ansvar med ettertrykk skulle plasseres på gjerningsmannen alene. Ingen var vel egentlig i tvil om dette, men resultatet ble at vi ikke tok noe oppgjør med ordene bak. Bloggeren Fjordmann, kanskje sterkeste inspirasjonen bak manifestet til gjerningsmannen, fikk til og med støtte fra Fritt ord for å skrive sin versjon. Og vi utviklet alle en slags berøringsangst mot å ta opp temaet om ordene bak.

I 2011 hadde allerede sosiale medier og kommentarfeltene, blitt en arena for mye grums. Her kunne alle fritt komme med meninger, påstander og løgner. Det kostet mye å ta til motmæle. Etter 22.juli kunne det merkes en liten bedring i debattklimaet, men det varte ikke lenge. Enhver hentydning til at uttalelser ikke var greie, ble avfeid med krav om ytringsfrihet.

En stund var mange enige med gjerningsmannen samtidig som de tok avstand fra handlingene. Ap, AUF, innvandrere generelt og muslimer spesielt, fikk unngjelde. Tok du til motmæle, ble du gjerne beskyldt for å dra Utøya-kortet. Til og med vanligvis korrekte høyrepolitikere, gikk i denne fella.

Resultatet ble at AUF i praksis mistet mye av ytringsfriheten. AUF-leder Eskil Pedersen, ble politisk død. Han hadde ikke gjort annet enn å overleve. Til og med at han er skeiv, ble brukt mot ham.

I dag er debattklimaet styggere enn noen gang. Det er nærmest fritt frem uansett, vi har tross alt ytringsfrihet i landet. Det rammer unge, kvinner, innvandrere, barn av innvandrere som kom for snart 50 år siden, gjestearbeidere, transpersoner, skeive, Arbeiderpartiet og MDG, for å nevne noen. Litt betegnende for debattklimaet, er at jeg selv knapt opplever hets, hat eller trusler. Dette til tross for at jeg har meninger som faller enkelte tungt for brystet. Forklaringen er ganske enkel, jeg er mann, hvit, godt voksen og heteroseksuell.

Svært få tar belastningen med å ta til motmæle. For at det er belastende, er det ingen tvil om.

Vi burde imidlertid alle gjøre det. Også rundt kaffebordet om det skulle være nødvendig. Forsvareren til gjerningsmannen, Geir Lippestad, uttalte under rettssaken at ord og holdninger fører til handlinger. Det bør vi legge oss på minne.

Fremskrittspartiet og andre partier har ikke ansvar for handlingene som ble begått. Ikke noe i partiprogram eller resolusjoner tilsier dette. Men de har et større ansvar for ordene og handlingene enn den enkelte av oss. Særlig de interne sidene til enkelte partier ligner et ekkokammer av grums. Her kan de mest absurde meninger og teorier bli bekreftet. De er ikke så mange som ytrer seg slik, men oppmerksomheten de får er massiv. Sidene til partiene på sosiale medier, samt sidene til enkeltpolitikere, bør modereres etter retningslinjer fra redaktørplakaten.

Den enkelte av oss bør om vi ikke vil ta belastningen med å ta til motmæle, rett og slett ignorere. Da skapes det mindre oppmerksomhet.

Noen sosiale medier har også en rapporteringsfunksjon. Bruk gjerne den også. Brudd på etiske retningslinjer kan ofte være lettere å få gehør for, enn brudd på loven.

Husk at disse som påberoper seg ytringsfriheten og ytrer seg langt over grensen for det akseptable, er i mindretall. De tar bare så stor plass og oppmerksomhet. La oss begrense plassen og oppmerksomheten de får.

Jeg kjente ingen av ofrene for terroren i regjeringskvartalet eller på Utøya. Men jeg kjenner både pårørende og overlevende. Det er de som sammen med AUF trenger å få ytringsfriheten tilbake, uten å bli beskyldt for å dra noe kort.

Arne Rønning