Til seters strevde de seg fram etter dype hjulspor, med kløv på hest og de rodde på Gjevilvatnet. Med dugnad bygget de etter hvert en god vei. Den kunne trafikkeres med hest og vogn, traktor og bil. Melkerute gikk der om sommeren. De eide denne veien, den var deres. Ingen kunne ta den fra dem. De kunne benytte den til hva de ville.

Kom det litt snø på veien, kunne det kjøres med traktor. Om de ville og om det kom mer snø, kunne snøen brøytes til side og det kunne kjøres med bil også om vinteren.

Så, i år 2015, skjer noe merkelig. Kommunen går inn for at snøen som har lagt seg, skal eiere av veien ikke få lov til å flytte på, når ønsker eller behov måtte melde seg. Spørsmålet om når snøen kan flyttes på, er tenkt løst i sak og forhandling. Det blir flott. Kommunen vil ekspropriere snøen som ligger på veien og de vil ha den til å ligge akkurat der den daler ned.

Vel, også det som vinden har flyttet på. Så på TV en kveld, noe fra Frankrike. Økonomien holder på å kveles av lover, diverse forskrifter og alt som skal reguleres til minste detalj. Det er blitt til en bok på 3600 sider. Advokater er veldig glad i den. Etter mange møter vil en i Oppdal kunne få på plass et regulativ her også, for styring av snø etter veien.

For tiden er det sånn sett duket for en prosess som kan holde liv i advokater i flere år. Sammen med hva det har kostet hittil, og i sum vil komme til å koste i honorar og saksomkostninger, vil det bli dyrt.

Kan tilsvare minst et skiløypeanlegg i øvre trasé. Jeg mener Ola Røtvei for et par år tilbake ble utålmodig og ville gå inn for en øvre skiløype. Han fikk kritikk for at han hadde gått for fort fram. Mulig en entreprenør har gått tapt i Røtvei.

De som vil brøyte kalles inn på teppet i aviser med videre. Det hevdes at setereiere ikke har noe nyttehensyn å vise til som begrunnelse for å vinterbrøyte veien. Om de vil redegjøre for hva veien i fremtiden skal brukes til, er det vel fritt fram, på frivillig basis.

Skiløype har det hittil vært etter veien. Den er ensformig og monoton, strake lange spor. Det kan stedvis være en isnende kald sno. Har noe midt i fjeset som etter hvert protesterer når det blir for kaldt. Var med i svenske tømmerskoger, og i Oppdal var det traktor og gravemaskin uten vernehytte på. Etter arbeidstid år tilbake, benyttet jeg skisporet utover. Men det ble mange ganger for mye kald sno, så jeg sluttet å gå disse turene, unntatt på senvinteren.

En øvre trasé for legging av skispor, vil ha et bedre klima litt opp i høyden. Skogen vil kunne ligge tettere innpå, traséen blir lite synlig. Blir ikke kjedelig, vil ligge godt, bli mer variert, tilpasset terrenget. En bedre opplevelse for skituren. Utsikten til fjell og dal blir fremhevet ennå mer. Den må tilpasses dem som ikke er gode til å stå på ski, med noen kneiker litt oppover og svinger rundt hauger i terrenget.

Kommunen har lagt opp til et løp som en antar må ha videre aksept fra fylket. En betraktning blir aktuell om hva som best kan bli god bruk av offentlige midler. Gode Fylkesmann: For noen år siden var dere på gli for å vurdere en trasé for en øvre løype. Dere kan ha blitt lurt. Etter hva jeg har oppfattet, ble det vist frem en ufullstendig og ukorrekt oppgave fra rådmann og kommune.

Det er behov for regulert bredde på inntil 20 m. (Regulering med høyde for de som «bjønna» utom trasé»?) Bredden for å kjøre opp skispor etter, er for det første omkring ca fem meter, kanskje enda smalere. Samt at en må forholde seg til fakta i utredningen. Skogen vil vokse til og en må befinne seg i selve traséen, om den blir synlig. Knapt nok der, når gress og mose om få år har etablert seg. Det er best hvis vegetasjonen etablerer seg fra sidene.

Jeg Tar meg en frihet, opplyser om hvordan graving i terreng kan gjøres, når det skal bli minst mulig synlig etterpå. Bredden som blir berørt, vil variere en del alt etter terrenget. Graving ogfylling i skråninger må med noe mellomrom plastres med torv og tuer med småskog. Gjøres fortløpende med gravemaskin. Helt fra tid for graving, vil skråningene kamufleres betydelig. Småbjørk plantes om i skråningene. Om få år har naturen etablert seg igjen.

En del steder vil masser måtte transporteres vekk. Det kan bli rotete når en holder på. Det må glattes til og plantes igjen, før området forlates. Skråningene blir del av en teig eller annen rydning. Rådmannens prognose for total bredde reduseres med inntil 75 % av det som blir synlig. Det blir ikke en vei; gras og kratt vokser inn langs kantene. Skråninger kan og bør ikke regnes til synlige inngrep.

Det er bygget bilveier på begge sider av Gjevilvatnet. Det er setervoller og setre, skog ryddet til beite. En av de fineste seterdaler i landet. Fra vernehold sies det at dalen også i dag er unik. Etter bygging av veier på begge sider av dalen er den fortsatt unik. Merkelig rart! Et naturfenomen har vært ute og gått. En kan ikke ta sjansen på at slik trolldom virker i lengden. Med bygging av øvre løype kan plutselig Gjevilvassdalen få seg en knekk - og bli ødelagt…

Én gruppe mennesker glemmes i rabalderet; de som ikke kan gå på ski. Hvis veien blir brøytet, er det sannsynlig at det over tid vil finnes fram til gode løsninger slik at flere kan bruke veien om vinteren, mot et gebyr.

Sist i 1950-årene, drev jeg i to vintre med hugging av bjørk, med kontrakter for levering til sponplatefabrikken på Orkanger. Et nytt marked hadde dukket opp. Det var snøfattige vintre, jeg kjørte med firehjulstrekkeren etter veien og i liene. Innover fra «Rauøra» ble en god del hugget. Herfra ble veden fraktet etter vatnet med bil og traktor.

Husker siste turen jeg kjørte med lastebil, det var på vårparten og det hadde kommet vann på isen. Kjørte med bildøren åpen, fremme i osen hadde en råk i isen dukket opp. Produksjon på Olbusgjelan, kapping av «stranger.» Hadde fem, seks mann i arbeid med driften. Vatnet ble nedtappet noen år etter.

I fremtiden vil det sikkert dukke opp alternative og nye markeder. Ideer kommer opp om bruk av seter. Forskning vil kunne utnytte skog på andre måter. Transport og drift i skog, har mange fordeler om vinteren. Myrer og marker fryser til. Ved ekspropriering tapes en rett og eiere skal stille med null risk for fremtidig tap ved erstatning. Summene kan bli store, det må bli dårlig forvaltning av offentlige midler. Mye penger går med, gevinsten må bli null, i motsetning til å skape noe.

Oppdal kommune i siste møte for avtroppende kommunestyre. Det så ut for at det var veldig om å gjøre å sette siste spiker i kisten, før nye koster kom til. De gikk inn for å ekspropriere, for å hindre brøyting av veien. En kan likevel ikke kalle det en hastesak, med så mange år med trenering fra de samme som nå igjen går rettens vei. De kunne gått inn for en god løsning for lenge siden. Viljen var ikke til stede. Slik det ser ut nå, blir det aldri ro omkring denne saken.

Etter hva jeg forstår er det nå 25 grunneiere som kan tenke seg en øvre trasé, pluss de fem som ønsker å brøyte veien. I tillegg ca 20 grunneiere som muligens sitter på gjerdet.

Bildet er egentlig ikke korrekt i forhold til hva som tidligere er kommet fram i media. En skal være forsiktig med å uttale seg om noe som de andre eier, men hva er negativt med en skiløype over eiendommene?

Selv eier jeg ikke noe i dalen og har heller ikke noe samrøre med noen. Det er kun på basis av allemannsretten dette er skrevet. Håper motstanden mot øvre løyper etter hvert har smuldret bort.

Bortfall av løype etter vei, mener noen blir negativt. Løypenett må utbygges skikkelig. Ny løype fra Osen og fra Grøtsetra. Det vil bety enormt mye for Gjevilvassdalen og for Oppdal som turistbygd.

Hvis de nå vil brøyte til sine setre og kjøre bil, kan vi glede oss på deres vegne. Beklagelig om øvre løyper ikke blir mulig å gjennomføre i overskuelig fremtid. Kommune og fylke, start opp forberedelser til øvre løyper. La de som kommer med alskens useriøse motargument stå på gangen i det videre arbeid.