Se for deg en mor eller far som holder ungen sin tett inntil seg, som står helt øverst på ei flytrapp og ser ut i mørket. Det er kaldt og det regner og barnet på armen ynker seg inne i pleddet som så godt det lar seg gjøre skal stenge ut kulda og regnet. Nede på bakken står en rad med busser, de skal frakte dem bort til et sted opp i fjellene, der ingen snakker språket deres og der de vet at de er totalt avhengig av frivillighet og velvillighet fra en lokalbefolkning som har hørt så mye om disse flyktningene som kommer langt borte fra. Barnet sutrer litt igjen, og moren eller faren stryker ungen sin over kinnet, hun eller han kjenner at barnet er kaldt og at det skjelver.

Se nå for deg at det lille barnet er veslejenta eller guttepjokken din, at det er du som er mor eller far, og som fullt og helt er avhengig av andres velvilje. Dersom du hadde et valg, hvor ville du ha vært? Stått der oppe på flytrappa eller fortsatt bodd hjemme der du kom fra?

De som i kveld og natt kommer til Oppdal er faktisk vanlig folk. Det er egentlig ikke noe spesielt med dem. Det er mødre og fedre, sønner og døtre, tanter og onkler, kanskje besteforeldre og barnebarn; og nå trenger de oss.

Ja, for selv om de er vanlig folk, så er de i en uvanlig situasjon. Flyktningene er revet opp med rota fra der de bodde, de har etterlatt alt de eier, alle de kjenner, og alt de vet om som trygt og godt. De er trøtte, slitne, sikkert usikre og kanskje redde. De er på flukt.

Det å synes synd på dem hjelper ingen. Det å gjøre dem til offer eller helter fører heller ikke noe spesielt godt med seg. Og det er ingen spesiell grunn til å være redd dem eller mistenke dem for noe som helst. De er på flukt; de trenger hjelp, de trenger hjertevarme, de trenger oss.

Nå er de kommet til Oppdal. Hva skal vi nå gjøre?

Det viktigste av alt akkurat nå er at vi er medmennesker. Verken mer eller mindre. Det er faktisk så enkelt. Vi skal rett og slett være oss selv, være gjestfrie, tålmodige, imøtekommende, nysgjerrige, ærlige, omtenksomme, hyggelige, smilende og hjelpende. Slik vi forventer at andre skal være med oss når vi trenger hjelp.

Mange oppdalinger har allerede bidratt. Det er fantastisk. Det betyr så uendelig mer enn en "Like" på et trist bilde på Facebook. Og det er som ordføreren sier: "Det gir håp".

Samtidig så forteller representanten fra UDI at tida di faktisk er mer verdt enn den gamle boblejakka di. Det er lett å grave fram noe fra skapet som man ikke lenger bruker, litt større utfordring er det å sette av tid og krefter for å gi av deg selv. Likevel, alle har noen timer til overs i løpet av en uke; til å gå en tur, spille litt fotball, lære bort noen norske ord, å gi av seg selv koster minimalt, men betyr så utrolig mye for den som får.

Skal vi være helt ærlige så kjennes det å hjelpe andre også bra for den som hjelper. I Oppdal og Rennebu er det mange som jobber frivillig, de gjør det for å hjelpe andre, men de gjør det også fordi frivillighet, og det å bidra og gi av seg selv føles godt; det kjennes liksom innerst i sjela.

Opdalingen vil som lokalavis opplyse og informere, men samtidig er vi også på en måte "lokalavisa" til nesten 200 tilreisende som skal være her noen uker.

De er verken oppdalinger eller hytte-oppdalinger, de er mer gjeste-oppdalinger. Og de har rett på like mye privatliv og respekt som alle andre. Derfor blir det ingen bilder og intervjuer i kveld. Kanskje ikke i morgen heller. Nå skal de få ro til å senke skuldrene, til å bli litt kjent med bygda og til å kjenne på gjestfriheten og hjertevarmen som vi vet er der ute.

Velkommen til Oppdal, bygda vår.