«Je Suis Charlie», eller «Jeg er Charlie» ble i løpet av bare noen timer et sterkt slagord som rommer både fortvilelse og desperasjon, men først og fremst kampvilje og mot.
Terrorhandlingen i Paris mot satiremagasinet «Charles Hebdo» der tolv mennesker ble drept, er en ytterst ekstrem reaksjon som de fleste av oss finner total uakseptabel. Den forferdelige massakren er en kynisk terroraksjon som ene og alene ble gjennomført for å skremme og for å begrense ytringsfriheten.
Vi er alle enige om at drap er over grensen, og de aller fleste vil nok også synes at det å utøve vold mot en journalist eller hærverk mot en avis heller ikke er akseptabelt. Men hvor går grensen?
Hva med trusler? «Du skulle hatt skikkelig bank for å skrive noe sånt», «Når du er ferdig på jobb i dag står jeg utenfor og venter på deg med en kniv», «Han er en alle tiders kar, dere skulle f*** hatt juling for å trykke en sånn artikkel» eller «Det du skriver er feil, du burde fått sparken».
Jo da, selv journalister i små lokalaviser får høre litt av hvert. Eller hva med bedriften som blir så fornærmet over en sak og slutter å annonsere for «å lære redaksjonen en lekse» eller når en leser blir så forbannet over at avisa lar en annen person eller organisasjon benytte seg av sin ytringsfrihet at vedkommende sier opp abonnementet?
Dette har selvsagt ingenting med drap og terror å gjøre, og det å forsvare ytringsfriheten og meningsmangfoldet vil alltid ha sin pris, men prinsippet er det samme. Ønsket er å påvirke og noen ganger skremme noen til å skrive det man selv ønsker, eller å hindre noen fra å skrive det man selv ikke ønsker skal komme på trykk.
Ytringsfriheten er en av de elementære menneskerettigheter i et moderne og sivilisert samfunn; den blir av mange sett på som selve lakmustesten for om et demokrati fungerer. Men, det betyr ikke at det er noe mål i seg selv å fornærme andre mennesker bare fordi man kan.
Til og med dem som ikke oppfatter seg som personlig kristne vil reagere dersom noen framstiller for eksempel Jesus på en måte som totalt går på tvers av våre felles kulturelle og moralske verdier.
Det er ikke nødvendigvis slik at man skal trykke illustrasjoner av for eksempel profeten Muhammed – karikatur eller ikke – uten at det er en bevisst tanke bak det ut over det å provosere.
Men skulle man likevel bli såret, fornærmet eller provosert, så er selvsagt drap, vold eller trusler ikke en akseptabel reaksjonsmåte; uansett omfang eller budskap.