Rennebu er en vidstrakt kommune med god plass, og landskapet bølger med dal og fjell i alle himmelretninger. For mange av oss “rennbygge” så er det nettopp dette landskapet som gjør oss så “heimkjære”. Som lokal folkevalgt må jeg til enhver tid tenke på at den politikken som forvaltes skal gagne og gjenspeile terrenget, naturen og folket.

Ofte kan juss og trygge rutiner få oss til å handle på autopilot, og kanskje er det både riktig og langsiktig å ikke gjøre endringer. Andre ganger, og i visse sakstyper, ligger mulighetene til utvikling i å være ydmyk, lytte, samtale og få ting til å skje. Som lærer får jeg ofte assosiasjoner fra litteraturen. I Bjørnstjerne Bjørnsons “Jeg velger meg april”, finner du verselinja “...men at man noe vil.”

Vår jobb som lokale folkevalgte er å finne mulighetsrommet og å skape politikk som gir folk bolyst og arbeidslyst. Bosetting, og livs- og arbeidsvilkår på Nerskogen opptar meg spesielt mye. Praktisk kunnskap, konkrete muligheter og ikke minst framtidstro er avgjørende faktorer for at folk fortsatt skal kunne utføre sine lange dagsverk. Det har ikke vært mange aktuelle saker i media den siste tiden, men vi har hele tiden ansvar for langsiktighet og forutsigbarhet gjennom politisk arbeid og oppfølging av planer. Jeg nevner framtidens hyttebygging, hvilke endringer vil og må komme her? Hvilke nye typer arbeidsplasser kan vi få til innenfor service og håndverk? Landbruk og reindrift skal alltid oppta oss som lokalpolitikere i Rennebu, da vi har ansvar for arealplaner, beiteplan og medansvar for Trollheimsloven. Vi skal ikke minst bry oss om arbeidsforholdene for butikkeiere og andre tilbydere som får folk til å trives i naturen, for så å komme tilbake til Nerskogen og Rennebu.

For de som bor, lever og skaffer seg inntekt gjennom næring på Nerskogen, så handler alt om samspillet mellom hverandre. Og kommunene. Nerskogen har ikke bare én kommune å forholde seg til. Innbyggerne der er i den spesielle, og noen ganger mer krevende situasjonen enn vi liker å ta innover oss; de har to. Dette må vi ikke undervurdere. Vi må heller ikke gjøre det så innmari vanskelig.

Uten fremtidige fastboende på Nerskogen så skjærer vi av denne grønne greina som vi sitter på, og som vi lokalpolitikere liker å bruke som et utstillingsvindu. Men langt viktigere enn hva som er i utstillingsvinduet er folket som driver selve butikken innenfor. Hvor tøff og dedikert må du ikke være for å bosette deg og drive næring på Nerskogen? Høydemeter, lengdemeter, klima, snømengder, vekstsesong og veistandard er noen av mange ytre faktorer. Mangel på skole og barnehage i nærheten, og tid- og energikrevende drift av barnas fritidsaktiviteter og sosiale liv er også svært viktige faktorer.

Når du ønsker å bosette deg på Nerskogen, så tenker jeg automatisk at menneskene er svært dedikerte. De har arbeidslyst, pågangsmot, kunnskap, ferdigheter og kanskje noen røtter som gjør at det faktisk kan lykkes. Solskinnshistorier? Tja. Husk at de skal bo der i all slags vær og med mange typer utfordringer.

KrF har siden i høst jobbet med forbedringer i saker som angår skolebytte. Før jul ba vi om at Kommunaldirektøren skulle legge fram en sak for HOO (Helse, Omsorg og Oppvekstutvalget i kommunen) som viser omfanget av søknader om skolebytte og økonomi knyttet til det. Det ble gjort. Videre utfordret vi de andre representantene om å bli med på å tenke nytt.

Utvalgets “gamle” kriterier for slike søknader (som undertegnede var med på å sette ned) dekker ikke behovet for det jeg har skrevet om over. Dette må vi ta innover oss som lokale folkevalgte. KrF ba også om at økonomien måtte legges fram bredere. Skatt og rammeoverføringer fra staten bidrar positivt i kommunekassa selv om vi tilhører en kommune med lavere skatteinngang enn gjennomsnittet. Men da må folk bo her.

KrF vil at de som vurderer å flytte til Nerskogen, tidlig skal få henvende seg til sin kommune og få opprettet en dialog på hva som evt skaper de største utfordringene. Gjelder det barnehage/skolegang, så vil KrF at det skal legges til nye kriterier i vurderingene for søknad om skolebytte. De må på en bedre måte ivareta behovene til de som kommer fra den andre kommunen, og i så måte både mentalt og praktisk krysser kommunegrensa.

Jeg er ikke med på at frykten for forskjellsbehandling skal få styre oss. Grendene og infrastrukturen er og blir ulike. Jeg kan nevne at KrF ville åpne barnehagen på Innset for noen år tilbake, men det var ikke nok interesserte. Vi betaler nabokommunene nær 3 mill i året for kjøp av barnehageplasser. De aller fleste plassene gjelder barn i Fagerhaug barnehage. Tilbudet gjelder såpass mange barn at de naturlig har med seg venner tilbake til Berkåk når skolen starter. Dessuten er kjøring langs E6-trase / riksvei 3, også fv 700 i 15 -20 minutter noe helt annet enn Nerskogsveien både i km, høydemeter og standard.

Jeg kunne nevnt mange andre grunner også til å våge og legge ballen “forskjellsbehandling” til side. Frykten for presedens også. Det er politiker-snakk som jeg mener ikke gir mening her. Dessuten betyr ikke KrF sitt initiativ “fritt fram”, men dialog omkring utfordringer og muligheter.

Jeg tror ikke at folk vil skape problemer i eget liv eller for kommunen sin. Alle ønsker vi å bo, bidra og arbeide for og med hverandre. Men vi har selv lagt ned alle barnehage- og skoletilbud i grendene, og må derfor være villig til å se på de sakene der dette skaper problemer for folk. Det er vel knapt noen som tenker at “nærskoleprinsippet” gir all mening og løser alle problemer?

Selv ikke Statsforvalteren er imponert over måten vi vurderer kriteriene våre, så da tenker jeg at det er viktig å jobbe videre og ikke slå seg til ro. Kart og terreng må gjenspeile seg i praktisk politikk. Hvis man virkelig vil, ja, så får man det ofte til.

Ragnhild Løvseth Øverland

Rennebu Krf, kommunestyregruppe