Vi kan i OPP-avisa for en tid siden lese om familien Lånke/Roumimper på Nerskogen og at Tara på 5 år ikke kan få starte på skole på Midtbygda oppvekstsenter i Oppdal. Mor har jobb i Oppdal, og rent praktisk innebærer det store fordeler for familien med skolestart på Midtbygda i stedet for på Berkåk. Dette er godt beskrevet i artikkelen i OPP, så det skal jeg ikke gjenta, men jeg stiller meg spørsmål ved hva som egentlig ligger til grunn for de vurderingene som er gjort i Rennebu kommune.

Nerskogen er ei spesiell grend. Spesiell først og fremst ved at den ligger i to kommuner, men også historisk. De første bureiserne på Nerskogen/Skardalen kom fra Oppdal. De hadde kjøpt jord fra gardbrukere i Oppdal, og etter hvert ble det etablert 8 gardsbruk i Oppdals del av Nerskogen og 24 bruk på Rennebusida. Etter hvert som Nerskogen utviklet seg, ble det behov for skole i grenda. Skolen kom på plass i 1939. Her fikk alle elevene på Nerskogen sin skolegang. Både de som bodde i Rennebu kommune og de som bodde i Oppdal kommune. For bosettinga på Nerskogen var det av avgjørende betydning at kommunene samarbeidet og løste skolespørsmålet i fellesskap. Slik var det mer eller mindre fram til skolen ble nedlagt etter 70 år i drift.

Fram til utpå 1980-tallet var Nerskogen et bortimot 100% jordbrukssamfunn. Overproduksjon og strukturrasjonalisering førte til at sysselsettingen i jordbruket sank utover mot 2000-tallet. Dette har fortsatt fram til i dag. På Nerskogen har vi imidlertid greid å etablere arbeidsplasser som gjør at vi greier å holde på mange av de som er blitt overtallige i jordbruket. Det forhindrer ikke at en del må pendle ut av grenda for å finne arbeid. Dette fungerer stort sett slik at ett familiemedlem pendler, mens den andre har sitt virke på Nerskogen. Dette går stort sett greit, men av og til møter disse praktiske problemer med å få kvardagen til å gå opp. Dette er det som er utgangspunktet for familien Lånke/Roumimper sin søknad vedrørende Tara sin skolegang.

Rennebu kommune sliter med å holde folketallet oppe. For noen år siden hadde kommunen et prosjekt som het Rennebu 3000. Målet var å få folketallet opp på 3000 innbyggere. Med fasiten i hånd, så hadde det vært naturlig å kalle prosjektet Rennebu 2000 i dag. Vi er dessverre nærmere 2000 enn 3000.

Derfor skulle en tru at hver innbygger i Rennebu – og på Nerskogen – skulle være viktig for kommunen. Hvis Tara tvinges til å gå skole på Berkåk, så mister Rennebu sannsynligvis fem innbyggere her. Samtidig sender det et signal om Rennebu kommune sin vilje og evne til å samarbeide/legge til rette for at kommunens innbyggere skal få gode liv i Rennebu.

For oss som bor på Nerskogen har ikke det at Nerskogen ligger i to kommuner betydd så mye hverken praktisk eller følelsesmessig. Jeg kan ikke sjå at vi har blitt dårligere rennbygger, eller dårligere mennesker i det hele tatt, sjøl om vi faktisk er tettere på Oppdal enn resten av bygda. Det viktige nå, etter min mening, er at Rennebu viser raushet og bidrar til en løsning for familien Lånke/Roumimper. Dette betyr mye for familien, men det vil også være et sterkt signal til folk som ønsker å etablere seg i bygda. Hvis folk blir møtt med mer eller mindre uforståelige grenser som hindrer de i kvardagen, blir det ikke lettere å tiltrekke seg nye beboere.

Jan Perry Lund

Nerskogen 23/11 2022