Ferdsel er ikke bare ferdsel og lokalmiljøets engasjement
Jeg takker for en god del henvendelser/støttemeldinger via sms, messenger, mail og direkte på nett/debattsiden til OPP. Men det ser også ut til å være på sin plass med ytterligere informasjon på den store forskjellen mellom organisert ferdsel, dvs moskusguiding med grupper og spredt individuell ferdsel. Det siste, ikke minst etter å ha lest NINA rapporten «En sårbarhetsvurdering av ferdselslokaliteter på Dovrefjell», som ble publisert i januar 2022.
Villreinen er i krise og Line fortjener bedre svar
Omfang og data
Nevnte rapport, kommer med en masse ferdselstall, men bare for juli, august og september. At juni ikke er med er høyst betenkelig, fordi det er i den måneden moskus står nærmest E6/Grønbakken og tallet på folk som drar inn på egen hånd er betydelig større da. Så det totale ferdselstallet som oppgis er for lav og må ligge ca 4000-5000 høyere. Etter det: Moskusguidingen begynner i juni og er på ca 6000 personer(eller maks 15 % av all ferdsel), men representerer bare ca 500 grupper(snitt 12 personer) dvs ca 5 grupper pr dag.
Hvorfor er dette tallet viktig? Det er forskerne selv som flere ganger har bekreftet at et følge på 2-4 personer representerer en like stor forstyrrelse som en gruppe(særlig når den er kyndig ledet). Og da er det lett å forklare hvorfor. Forbyr man moskusguidingen er regnestykket slik: Den erstattes da av spredt ferdsel, men i en mindre målestokk.
Og da er regnestykket slik: Selv ved en nedgang på 40 % dvs 3600 personer eller 2000-2400 « i følge» utgjør det faktisk 4-5 ganger så mye «forstyrrelsesferdsel» enn dagens moskusguiding (på 500). Går den individuelle ferdsel ned med 2/3 del, så er det fortsatt 2000 personer eller ca 800 personer i følge(kontra nevnte 500 ved guiding), Så Halvor Hoel/Erik Dale: Dere skal ha ros for at dere utviser engasjement for villreinen, men å begrense moskusguiiding er å begynne i helt feil ende.
– Det er ikke noe trivelig syn når reinflokkene drives frem og tilbake mellom turistgruppene
I lys av det siste er det svært merkelig, for ikke si direkte galt, at man ikke skiller mellom individuell spredt ferdsel og organisert moskusguiding. Og da kommer det på nytt: Ved forslag til tiltak så vurderer man begrensning av moskusguiding, men tør ikke ta tak i den minst 85 % av annen trafikk som i realitet utgjør hovedproblemet. Det man foreslår er at noen stier tas bort, men den verdien er svært begrenset så lenge man ikke tør slakte den syke delen av Norges helligste ku: allemannsretten.
Villreinskrisen
Ovennevnte rapport ble publisert i januar 2022 og sett under ett foreslår man en del moderate tiltak. Men så kommer det en ny rapport i april 2022, bare 3 måneder senere, som erklærer en stor krise for villreinen på Dovrefjell. Plutselig ble det en kort vei fra moderate tiltak til krisen…..I kriserapporten bruker man, bortsett fra nedgangen i antall rein, også nedgang i slaktevekt som en viktig indikator.
Undertegnede diskuterte status på villreinstammen med en av forvalterne under en lunsj på villreinsenteret allerede i 2012, hvor han (Lars Børve) uttrykte sin bekymring for nettopp slaktevekten. En ting er at han fikk rett. Men at det skal gå 10 år fra første konstaterte/dokumenterte symptomer til det foreligger en kriserapport vitner ikke akkurat om forvaltningsmyndigheter som er bygget for fart (og rask omstilling).
Line Betten Aukrust tatt opp saken lokalt, men det gir ikke automatisk «action» hos forvaltningsmyndighetene dvs Miljødirektoratet og Miljøverndepartementet.
Er du for eller imot villrein?
Politikerne og lokal forvaltning
Jeg vil gjerne, som jeg gjorde i radiointervjuet sist mandag, komme med en oppfordring til alle politiske partier i Oppdal. Kom sammen og lag en grasrotaksjon som tar opp kjernen i problemet: allemannsretten, og send et tydelig og klart signal til nasjonalparkstyret og til forvaltningsmyndighetene med kopier til pressen.
Og det er viktig å stå samlet. Alternativet er at man ikke blir oppfattet som den del av grasrota, men bare som noe «rot i graset». Villreinskrisen krever at det nå er tid for overskriftskampanjer istedenfor tamme underskriftskampanjer. Og: gjør det formelt også til nasjonalparkstyret. Der sitter nemlig Ola Husa Risan fra Senterpartiet som styreleder og da vil han oppdage at han ikke bare kan, men også MÅ påvirke.
– Villreinen er utsatt for sterkt press
Det er faktisk hans formelle ansvar å følge opp henvendelser fra de ulike kommuner rundt Dovrefjell. Og dette må bakkes opp av de lokale forvalterne. Det er viktig at et samlet lokalmiljø tør å tale «forvaltningsRoma» midt imot. Og husk: i bunn og grunn har Line Betten Aukrust bedt om at man ikke bare tar stilling, men at det skjer noe.
Klaas van Ommeren