I OPP-avisa leser jeg de gripende historiene til Jarleif Vågen og Tove Godtland, som forteller om sine opplevelser med systematisk mobbing.

Det er sterk lesing.

Jeg er født nesten blind, jeg mistet hørselen gradvis fra 10-årsalderen og i voksen alder har jeg pådratt meg alvorlige balanseproblemer. Jeg er funksjonshemmet. Annerledes. Jeg skulle ha de beste forutsetninger for å bli mobbet.

Selvfølgelig har jeg opplevd erting og ubehageligheter når jeg for eksempel har misoppfattet og sagt ting som har fått folk til å le. Men jeg har aldri opplevd systematisk mobbing og trakassering! Hvorfor ble jeg ikke mobbet?

Og ikke minst: Hvordan kan mobbing forebygges?

En grunn til at jeg ikke ble mobbet er nok at jeg var ganske ressurssterk og ikke var så lett å pirke på nesen. Jeg hadde ganske bra sjøltillit, og mine handicap var såpass synlige at jeg kanskje ble skånet litt av slike grunner.

Derfor er det viktig å styrke sjøltilliten og «stridsevnen» hos alle elevene. Her må alle hjelpe til slik at mestring blir en opplevelse alle barn og elever får kjenne mye på.

Et annet viktig moment er at jeg alltid hadde noen som slo ring omkring meg, og tok meg i forsvar hvis noen prøvde å plage meg eller sa noe stygt til meg.

Så et tiltak er å stimulere til ansvar i elev og venneflokken. Bry deg! Si i fra!

Da mitt hørselsproblem ble stort og mer problematisk i slutten av tenårene, ble jeg folkesky og fikk sosial angst. Men fortsatt opplevd jeg at venner helhjertet forsøkte å dra meg inn i fellesskapet.

Så et tiltak er å satse enda mer på inkludering i skolen. Alle må få bli med i fellesskapet, og det må det trenes på!

Og så hadde jeg svært dyktige og årvåkne lærere som alltid grep inn om de oppfattet situasjoner som kunne være mobbing.   Lærere er ekstremt viktige når det gjelder å prege oppvekstmiljøet i skolene.

Det gjøres veldig mye bra i skolene i dag. Det er ikke lenger slik at holdningen er at mobbing ikke forekommer. «Not in my schoolyard» må være mottoet, og ikke en benektende konstatering av situasjonen når det gjelder mobbing og ikke minst ekskludering.

Og situasjonen med sosiale medier er noe vi ikke hadde i «gamle» dager, og som utgjør arenaer for mobbing og ekskludering som det må jobbes enda mer med!

Til slutt må jeg nevne den fantastiske familien min. De har virkelig latt meg få utfolde meg og gitt meg en ballast jeg bruker hver dag når livet truer med å «kjelke seg til».

Og de har forsvart meg og fulgt med meg hele tida. Familien har utgjort en trofast heiagjeng, selv om de til tider nok har syntes at jeg har satt meg vel vågale og urealistiske mål!

Som sagt, venner, lærere og familie er jeg veldig takknemlig for har bidratt til at jeg hadde et godt skole- og oppvekstmiljø. Måtte det gjelde alle som vokser opp i dag også!

Tare Teksum