Sangstemme er noe jeg alltid har ønsket at jeg hadde. Selv om jeg har vært med i både aspirant- og barnekor hjemme i sju år, har sangstemmen uteblitt. Jeg har hatt utallige soloer, og jeg kan ikke forstå dirigenten som ga de til meg. Eller mer overrasket at jeg enkelte ganger meldte meg frivillig. Jeg synes fortsatt synd på dem som måtte pine seg gjennom de sekvensene i kirka da jeg entret scenen.

Mitt «største» soloøyeblikk var under en julekonsert vi hadde i kirka, hvor selveste Hanne Krogh var headliner. Koret skulle backe henne og utvalgte skulle også få muligheten til å synge solo foran ei fullsatt kirke og sammen med Hanne Krogh. Selvfølgelig måtte jeg melde meg som en av dem som skulle synge solo. Og låten jeg fikk var «Det lyser i stille grender». Jeg fikk karret meg gjennom første vers alene, før Hanne Krogh la armen sin rundt meg og sang sammen med meg resten av sangen.

Etter sju år var jeg ferdig i koret. Jeg synger fortsatt, helst for meg selv, som når jeg sitter i bil eller står i dusjen. Men i helga trodde jeg at jeg var tidenes beste artist. Jeg våknet på søndag og hadde vondt i halsen og jeg skjønte ikke hvorfor jeg var det. Det er ikke lenge siden jeg var forkjølet, så jeg håpet at dette ikke var begynnelsen på en ny sykdomsperiode. Men så begynte jeg å tenke tilbake på hva jeg hadde gjort kvelden/natta før, og da gikk det opp et lys for meg. Jeg hadde stått på et utested i Molde og sunget for full hals. Trubaduren var god og spilte allsang-klassikere som virkelig fikk opp stemningen. «Faren til Ivar», «Jenter» og «Dancing Queen» var bare noen av låtene som fikk en skrikende sangfugl med på kjøpet.