Jeg har lest nøye igjennom innlegget ditt og det inneholder så mange faktafeil at jeg må svare deg. Du hevder at «ingen av påstandene som Hals har gitt som begrunnelse for sitt vedtaksforslag er riktige». Enten har du ikke lest lovteksten rundt dette før du satte deg ved tastaturet, eller så har du andre mål når du skriver som du gjør.

Saken gjelder ny behandling av planforespørsel om konsentrert fritidsbebyggelse i Vangslia Fjellandsby II. Kommunestyrets flertall fant at det ikke var grunnlag for å fremme planen til behandling. Begrunnelsen var hensynet til at dette er en av våre eldste områder med dyrka mark, og viste til at jordvernet er tydelig skjerpet etter at vår arealplan ble vedtatt i 2019.

Det er vanskelig å få tak i hva du bygger kritikken din på, utover at du er uenig med selve avgjørelsen. Når du velger å bruke så hard skyts mot den juridiske forståelsen jeg viste til i mitt saksfremlegg, er det viktig at dette klargjøres: Den er basert på hva Nikolai Winge i Holth & Winge AS sier. De har spesialisert seg innen plan- og bygningsrett og driver med utstrakt opplæring i mange kommuner på dette fagfeltet.

La meg tydeliggjøre hvilket handlingsrom kommunen har når det gjelder reguleringsplaner: For det første står kommunene helt fritt til å stanse et privat planinitiativ. Dette er uttrykkelig slått fast i plan- og bygningsloven § 12-8 hvor det heter: “Finner kommunen at et privat planinitiativ ikke bør føre frem, kan kommunen beslutte at initiativet skal stoppes.” Det er uten betydning om planforslaget er i tråd med kommuneplanens arealdel eller ikke. Det avgjørende er hva kommunene finner mest hensiktsmessig, ut fra et planfaglig og politisk skjønn. I denne saken ble altså planforslaget stanset fordi flertallet i kommunestyret fant det viktigere å ivareta jordvernhensyn enn å tilrettelegge for utbygging av fritidsboliger i området.

For det andre står kommunene helt fritt til å endre og oppheve vedtatte arealplaner. Plan- og bygningsloven § 12-14 setter krav til saksbehandlingen ved slike beslutninger, men overlater selve beslutningen til kommunens politiske skjønn. Det er et grunnleggende prinsipp i plan- og bygningsloven, stadfestet av Høyesterett i en rekke avgjørelser, at kommunene fastsetter innholdet i planer, herunder avgjør om planer skal endres eller oppheves. Som det er uttalt av Forvaltningslovutvalget i NOU 2019: 5 på side 404: “Plan- og bygningslovens regler om endring av arealplaner innebærer en helt fri omgjøringsadgang for reguleringsplaner”. I tillegg kan dette skje uten at kommunen må erstatte eventuelle tapte utbyggingsinntekter. Dette har også Kommunal- og distriktsminister Gjelsvik nylig bekreftet i Stortinget, da han uttalte: “Den klare hovudregelen er difor at ein kommune ikkje pliktar å betale erstatning når kommunen endrar arealformålet for eit område frå byggjeområde til LNFR-formål.”

Når du hevder at det ovenstående er feil, er det ikke meg du argumenterer i mot. I stedet mener du at både Stortinget, Høyesterett og kommunalministeren tar feil.

Jeg skal ikke spekulere i årsaken til at du er så påståelig. Det er likevel verdt å merke seg at du er deleier av en landbrukseiendom hvor det er fremmet forslag om reguleringsplan for boliger. Denne skal opp til behandling i bygningsrådet tirsdag 20. juni.

Da er det viktig at vi alle kjenner til at kommunen står helt fritt til å avgjøre om planen skal fremmes til behandling eller ikke. La det ikke være tvil om dette, slik at vi kan konsentrere oss om det vi er valgt inn for å gjøre. Vi skal diskutere og avgjøre hva som politisk sett er de beste løsningene for arealene i vår kommune.

Til slutt, når det gjelder tonen i innlegget ditt så er dette et tydelig eksempel på hvorfor folk ikke ønsker å delta i lokalpolitikken. Det debattklimaet du legger opp til er den egentlige trusselen mot demokratiet. Takk til Arne Rønning som tar opp dette i eget innlegg.

Elisabeth Hals

Ordførerkandidat Oppdal Venstre