Kombinasjonen av et sprell levende fjellandbruk - og ei godt tilpasset reindrift i høyfjellsområdene våre, gjør meg stolt !

Det er ikke noe jeg mer ønsker meg - enn at vi greier å ivareta, og videreutvikle disse umistelige primærnæringene våre inn i framtida. Det er faktisk mer enn et ønske - vi må bare få det til. Det krever framtida av oss.

FN sitt matvareprogram har gitt oss i Norge en klar marsjordre. Vi må påregne å måtte produsere 60 prosent mer mat ved hjelp av stedegne ressurser. Det må vi greie sammen, enten du er hardtarbeidende gardbruker i Storlidalen, eller du farter rundt i høyfjellet mellom gråstein og kreklingrabber i all slags vær med reinshopen din

Konflikten og spenningsfeltet mellom den mest sårbare delen av fjellandbruket vårt - reindrifta, og resten av landbruket er rett og slett uverdig. Her må vi alle ta ansvar. Et sterkt landbruk med solid forankrede rettigheter har ingenting å frykte av et par tusen smånervøse reinsdyr, som sammen med eierene sine stort sett befinner seg 500 - 1000 høydemeter over alle fjøstak - langt innenfor himmelranda. Dette mener jeg - selv om de en og annen gang roter seg ned i dalbunnen - og gjør ugagn. Såpass må vi tåle av hverandre!

I 2017 fant man en samisk boplass rett innenfor Storlia, ved Lona. En tilsvarende boplass fant de i Finnråa i Rindalen. De er med sikkerhet datert til rundt Kristi fødsel. I disse juletider er det betimelig å minne hverandre på at når Jomfru Maria ruslet høygravid rundt med sin Josef på jakt etter husvære, bodde en liten samisk familie i ei lita lun gamme et steinkast innenfor Storlia

Det er mange samiske funn, og nye tolkninger av gamle funn, som forteller oss med all tydelighet at en aldri så liten revisjon av historien vår nå er på sin plass. Det har vært samisk kultur og næringsutøvelse i fjellene rundt oss - lenge før den første vikingen ble gravlagt på Vang. Den sørsamiske kulturen i fjellet vårt, bør vi være like stolte av, som vi er av vikingene nede i dalbunnen. Mye tyder også på at det var livlig handelsvirksomhet mellom vikingene og samene.

At enkelte fortsatt klamrer seg til teorien basert på «Lappekommisjonen av 1889» og påstår at det kun har vært samer i Oppdal i drøyt 100 år, og at de kom hit og «tok seg til rette» rundt 1880. Ja, det er rett og slett vanskelig å forstå.

Denne «Lappekommisjonen av 1889» er også det Høyesterettsdommen 1981 bruker når de fradømmer samene all rett til å utøve reindrift i Trollheimen. Nå vet vi heldigvis bedre enn de visste den gangen, og derfor er heller ikke den noe vi serverer som en sannhet i dag - spør du meg.

Hvem eier fjellene i Oppdal - og har rett til å bruke dem til matproduksjon? Frem til 1857 tilhørte de et samlet Norge. Men den fremoverlente stortingsrepresentanten, Ingebrigt Sæther, fikk staten til å selge store utmarksområder, bestående av fjell og skog til Oppdal kommune. Skogen ble rundhåndet delt ut til bønder, og fjellet ble felleseie for de samme bøndene. En av Norges største bygdealmeninger ble et faktum.

Bøndenes næringsgrunnlag ble betydelig styrket, og flott var det. Men hva skjedde med samene ? De hadde jo fartet rundt og drevet næring i det samme fjellet til og fra i nærmere to tusen år. De var rett og slett ikke tilstede på festen - og ble dessverre glemt !

De ble derimot ikke glemt i en protokoll fra et herredsstyremøte ( kommunestyremøte ) i Oppdal i 1890. Der opplyses det om at samene dette året ble fordrevet fra Kvikne. I det samme møtet ble det vedtatt å fordrive samene fra Oppdal i samme slengen! Begrunnelse - nei det står det ingenting om. Debatten var nok ikke lang. Jeg er ikke veldig stolt av tidligere kommunestyrekollegaer i denne saken.

Jeg er heller ikke særlig fornøyd med tidligere partikollega i Venstre som under behandling av «Tilleggslappeloven» i 1897 i Stortinget, fikk inn en paragraf som ga herredene ( kommunene ) rett til å forby reinbeiting. Allerede 15. juli 1902 fant herredsstyret i Oppdal ut at det var på sin plass å bruke den. Den dagen vedtok de å forby all reinbeiting i Oppdalsfjella - og med det all samisk kultur og næring.

Vi er nok i denne perioden vitne til en håndtering av en minoritetsbefolkning som grenser tett oppunder eller passerer grensen for hva som bør tåles. Dette kommunestyrevedtaket la grunnlaget for en langvarig juridisk klappjakt på en del av vår egen befolkning. Skremmende.

I drøyt 80 år prøver nå de små familigruppene våre fortvilet å klore seg fast med unger, kulturen og dyra sine i Trollheimen. Samtidig kjørte Oppdal bygdealmening rettssak på rettssak for å få jaget samene ut av bygda. Uverdig er vel det eneste ordet som dekker konflikten disse årene.

I 1940 stod plutselig tyske soldater på døra hos de to samefamiliene Kant og Renander. De forlangte dyra levert. På lik linje med alle andre prøvde de å stikke kjepper hjula for tyskerne. I løpet av noen hektiske dager splittet de opp flokkene sine, og spredte de over hele Trollheimen. I løpet av de neste fem årene ble det bare slaktet dyr til eget bruk. De mistet nå også den kontrollen de er så avhengig av å ha over reinflokken sin. Når krigen var over var flokken på nesten 6 - 7000 dyr, og helt ute av kontroll. Sultne og avmagrede rein kom ut av en nedbeitet Trollheimen. De forsynte seg grovt av fristelsene på innmarka til bøndene våre. Spetakkelet og konfliktnivået økte. Samene ble pålagt å slakte ned 3000 dyr. Det var ikke lett med rein som var blitt halvville, og du bare hadde egne bein og dårlige ski å innhente dem med.

Det er viktig å forstå fortvilede bønder som stod opp om morgenen for å oppdage nysådd irrgrønn åker valset ned av utsultet rein. Det er også like viktig å skjønne de utfordringene den andre delen av dette konfliktbildet, samene stod overfor. Det måtte bare bli rabalder av dette - og det ble det. Frontene var knallharde. Det at Oppdal bygdealmening i 1969 søker staten om å få drive villreinjakt midt i beiteområde til Renander og Kant forteller vel mer enn noe annet.

Resten er vel godt belyst historie. Staten så galskapen i det som skjedde. I 1984 sikret de den sørsamiske reindrifta og kulturen fotfeste i fjella våre - ved å sikre beiteretten. Samtidig begrenset de antall dyr i fostringsflokken til 1600. Dette gjorde de for å hindre nye «trefninger» på møysommelig dyrka og nysådd jord nede i bygda. Den mye omtalte Trollheimslova så dagens lys. Fred og fordragelighet har preget forholdet mellom samene og det tradisjonelle landbruket etter dette - men bare på overflata !

Nå har andre kamparenaer enn påstander om tapt villreinjakt og konkurranse i matfatet tatt over. De siste 20 års «Hytte-Klondyke» har presset reindrifta fra skanse til skanse. Med utbyggingskåte grunneiere i hælene, som ønsker å realisere utmarka si til klingende mynt, mister nå den sørsamiske kulturen og næringa mer og mer grepet om egen eksistens og hverdag. Er det noen del av primærnæringene våre som nå står på rødlista, er det den sørsamiske reindrifta vår. Det er vårt felles ansvar å få de av den lista!

Jeg tror vi alle som en er enige om at et robust fjellandbruk - kombinert med ei sørsamisk reindrift, begge med trygge og forutsigbare rammebetingelser - er noe vi bare må ha. Da må du og jeg, som sitter godt og varmt og gode og mette inne, mens det prakkes med kalving i nabofjøset, eller skiftes variatorreim på en snøscooter i kulingen langt inne i Trollheimsvinteren forstå alvoret.

Reindrifta må være trygge på at de kan oppsøke sesongbeitene sine hvert eneste år i all framtid. Bonden skal føle seg trygg på at sårbar innmark får være i fred for skrubbsultne langbeinte rein på jakt etter en godbit på forsommeren. Både landbruket og reindrifta må gis handlingsrom til å utvikle næringa si inn i ei krevende framtid.

Da står det bare igjen å ønske dere ei god jul - enten dere må i fjøs å fore sau - eller samle og passe på en reinflokk langt inne i jervens rike.

Jeg skal slappe av - fyre på ovnen - og vente på verdens viktigste reinsdyr, Rudolf med selveste julenissen på slep.

Vennlig hilsen

Haakon Nordseth

Oppdal Venstre