Det hele starter en kort og hektisk uke før vi skal behandle to tunge hytteutbyggingssaker. Vi er syv stykker som sitter i utvalget som skal trekke opp grensen mellom økonomisk gevinst for håpefulle grunneiere, og tap av natur og beiteland for all fremtid.

Vi har alle forskjellig ståsted, både i livet og politisk, men alle prøver etter beste evne å utøve godt politisk skjønn i dette konfliktfylte grenselandet mellom natur og kapital.

I den første saken har jeg aldri vært i tvil, det er fortetting av et hyttefelt i ei li mellom skrinn værsliten furuskog - frodige høyfjellsmyrer - med en hardt prøvet tamreinstamme som nærmeste nabo. De som allerede bor i hyttefeltet er tydelige på at de påfører det sårbare området nok belastning allerede. Grunneieren er steil og står på sitt.

Jeg har forberedt meg godt for å stå opp for beitenæring, reindrift og naturmangfold. Jeg er overbevist om at vi gjør en stor feil hvis vi tillater fortetting her. Saksbehandlerne i kommunen vil fortette. Denne saken plager meg virkelig.

Jeg kjenner på ekte glede når flere i utvalget, inkludert lederen, tenker som meg. Når debatten og avstemminga er over puster både jeg, orrfugl, reindrift og hytteeiere lettet ut. Vi i det politiske utvalget  satte ned foten - naturen og beitedyra vant denne gangen.

En offensiv grunneier gikk skuffet hjem. Jeg lukker øynene og hører vindsuset gjennom utgamle furukroner, en orrhane kakler i vei i håp om å imponere damene, ei sliten og kalvtung reinsimle finner roen på et viktig vinterbeite. Denne gangen utgjorde vi syv en forskjell. En riktig godfølelse brer seg i meg.

Neste runde er en stor fortettingssak i et hyttefelt ved munningen av kanskje Norges flotteste seterdal, Gjevilvassdalen. Vi har allerede tatt ut fire tomter for å sikre et regionalt viktig hjortevilttrekk. Utbygger og arealplanlegger la opp til en så trang passasje at en velvoksen elgokse måtte hatt hodet på skakke for å få med seg geviret mellom hyttene. Nå er den passasjen romslig og åpen. Dyktige saksbehandlere fanget opp problemet.

I tillegg fjernet vi en tomt som lå rett i soveromsinnsynet til de som har bodd fast i skogkanten der en mannsalder. Det var godt å være enige om at den måtte ut.

Men det står igjen en ting som virkelig plager meg. Det er foreslått ei tomt midt i en våtmarksoase helt inn til Vardammen. Ei lita tettvokst lomme på noen få mål, full med et yrende fugleliv, omkranset av to små klukkende bekker. Her slåss bekkeblommen og  fjelfiolen om å gjøre strølyset mellom bjørkekronene til det reneste gull.

Denne fredlige nærnaturlomma er planlagt fylt opp med sprengstein, bekledd med ei diger hytte med boblebad og carport. Jeg var innom skogkrullen klokka seks om morgenen og tok noen bilder. Jeg forberedte meg på et nytt basketak, tok med meg lesebriller og papirer, men uten de store forhåpningene.

Etter en kort debattrunde var alle sju enige om at å bygge ned dette lille pusterommet mellom alle hyttepalassene rett og slett ikke var nødvendig. Naturtapsalvoret begynner å sige inn over oss politikere alle som en. Naturmangfoldlovens «føre var paragraf» ble tatt i bruk og byggetillatelse gis nå kun til Svarttrost og andre lite ressurskrevende boligsøkende.

Når jeg kom hjem tok jeg med meg kaffetermosen, satt meg midt i denne lille lokale «Regnskogen» hørte på en lykkelig og  klokkerein svarttrost, mens ei litt stressa myrsnipe uttrykte høylytt at hun ikke var det minste fornøyd med besøket.

Jeg kjente på «nærnaturlykken», og sa halvhøyt til en gråtrost med nebbet fult av meitemark på vei til en umettelig ungeskokk: «Dere skulle bare visst hva som skjedde på formiddagen i dag dere», så skrudde jeg korken på termosen og gikk lykkelig hjem.

God sommer til alle dere som nyter Oppdalsnaturen, men ikke glem at vi alle har ansvaret for  at den er der til evig tid.

Hilsen

Haakon Nordseth

Oppdal Venstre