Er det en ting jeg kanskje hater mer enn noe annet, så er det å dra på shopping, spesielt når det kommer til å skulle handle og prøve klær. Det finner ikke noe annet som er mer irriterende enn det. Å handle overdeler kan jeg være med på, men så fort det handler om bukser, går jeg helt i stå.
For meg som ikke har en slim-fit kropp som buksene skal sitte perfekt på, så trenger jeg litt mer tid i prøverommet. Å skulle dra på seg en bukse, som kanskje er litt trang, blir til tider en hel treningstime i prøverommet. Jeg svetter og prøver forgjeves å få buksa over rumpa.
Men det verste med å skulle kjøpe bukser, er at de har sjeldent den størrelsen du trenger i livet og i lengden. De gangene jeg skal handle, kan jeg vedde ti kroner på at jeg må kjøpe for lange bukser, for de har ikke lengden min i størrelsen jeg må ha i livet. Og det er irriterende, i hvert fall for meg som ikke rager høyest på sokkelesten.
Men jeg kjøper buksene likevel, for jeg orker ikke å dra meg selv inn i utallige klesbutikker for å finne de perfekte buksene. Så lenge de passer i livet, så skal jeg holde ut med en litt for lang bukse.
Jeg bruker vanligvis å brette opp buksene, men etter at jeg gikk til innkjøp av to nye bukser, så ble de ikke like fine da jeg brettet dem opp. De var rett og slett for lange til at jeg kunne brette dem opp.
Dermed måtte jeg ty til saksa og symaskin og rett og slett klippe av en god del lengde.
Men jeg synes det er irriterende at det skal være slik. Når jeg må opp noen størrelser i livet, så skal jeg likevel kunne finne meg en bukse som er passelig i lengden. Men det har jeg fortsatt til gode å oppleve.