På samme måte som sykepleiere og lærere fortjener mer enn «korona-applaus» for sin samfunnsinnsats, så er det like fånyttes å bare synes synd på bonden, hun fortjener faktisk mye mer enn som så.

Da den trønderske bondehæren like før påske møttes til matdebatt på Stiklestad i forkant av årets landbruksoppgjør, fikk systemprovokatør og EAT-fører Gunhild Stordalen mer og flere spontane applauser enn bondedronning og SP-minister Sandra Borch.

For det første var det vel fortjent, og for det andre bør det få varselklokkene til å ringe hos dem som ser på seg selv som bondens parti. Det kan synes at bøndene som møttes på Stiklestad i 2022 samlet seg i samme ånd som i 1030 – det er på høy tid med en endring.

Med slagord som «Norge trenger bonden» og «Vi lager maten din» prøver bøndene å fortelle om sin virkelighet, og det kan synes å avstedkomme tre type reaksjoner:

  • Regjeringen med Senterpartiet i spissen, følger et gammelt manus og lover bøndene mer penger på såret, og håper på et ikke altfor bråkete landbruksoppgjør.

  • Så har du de som mener bonden har det alt for fritt og godt, og ikke skjønner hva hun klager for.

  • Det verste er kanskje likevel de som legger seg til en bekymret og forståelsesfull mine, og som bare synes synd på den stakkars bonden som har det så fælt.

Vår påstand er at vi forbrukere bør tenke litt mindre på bonden og ganske mye mer på oss selv – og før noen setter melka i halsen – det vil i sin tur nemlig være til stor hjelp for bonden.

Det er egentlig vi som spiser maten bonden lager som bør starte et opprør. Dagens ordninger og inntektsnivå fører til at mange bønder slutter i jobben. De som lager maten vår, slutter å produsere. Smak på den.

I dag tjener en bonde cirka 300.000 kroner mindre en gjennomsnittlig industriarbeider. Bonden jobber mye alene, hun sitter med ansvar for investeringer, kvalitet og resultat, og hun produserer noe som er – bokstavelig talt – livsviktig for oss alle. Da må det kjennes ganske meningsløst å bli avspist med fagre løfter, medfølelse og lommepenger.

Grunnen til at Gunhild Stordalen fikk såpass respons hos bøndene i Trøndelag er at hun setter fingeren på det som bøndene selv har sett og skjønt en god stund allerede, det må en helhetlig systemendring til skal det norske landbruket overleve inn i framtiden.

Det som også er interessant er at mens Stordalen påpeker at det ikke er noe i veien for norsk kjøttproduksjon der dette er formålstjenlig, og at man heller burde redusere importen av kjøtt som kommer langveisfra, så var det bøndene selv som tok opp tematikken om at man også bør være klima- og miljøbevisste i fremtidens landbruk.

Hvordan fulgte mat- og landbruksministeren opp dette? «Dere skal få mer penger så fort som mulig. Jeg vet ikke når, men så snart som mulig.» Matministerens «side-kick», Arbeiderpartiets Per Vidar Kjølmoen, advarte mot for høy lønnsvekst, han mente det kunne fort føre til inflasjon og høyere priser. For å være helt ærlige, vi kan ikke helt se for oss at det å tette lønnsgapet i landbruksnæringen vil føre til den helt store inflasjonen.

Videre avviste landbruksministeren et innspill om en helhetlig systemgjennomgang av matproduksjonen, og bent fram latterliggjorde forslaget. Akkurat det siste er kanskje ingen overraskelse, Senterpartiet har jo den siste tiden vært veldig klare på hva de mener om hva «eksperter» kan tilføre av fag, innsikt og kunnskap, blant annet for rettsvesenet vårt.

Mange synes nok kanskje at Stordalen har vært i overkant rabiat i sin visjon om endring i matproduksjonen, men noe har skjedd på veien – hun har begynt å snakke med de det gjelder, de som faktisk sitter på kunnskapen.

Stordalen kommer ikke med en sekk full av penger og fagre løfter, men med en visjon om en meningsfylt og bærekraftig framtid – og det er det nok mange bønder, spesielt de unge, som finner tiltalende.

Det var SV – og ikke SP – som først tok til orde for en målrettet og tidsbestemt lukking av inntektsgapet mellom snittinntekt og bondeinntekta i løpet av fire år.

SV – og ikke Sp – var også det partiet som kjempet gjennom opprettelsen av Bionova, en statlig ordning som skal hjelpe alle våre bionæringer inn i en sirkulær økonomi, og der jordbruket har en sentral plass.

Det er stor forskjell på geografien i fjellandet Norge og flatlandet rundt om i Europa. Vi må ha en kortreist og lokal distriktspolitikk som tar hensyn til landbruket vårt. Et levende landbruk betyr levende bygder med store ringeffekter for annet næringsliv, det betyr sikrere tilgang av mat av høy kvalitet, det betyr bedre dyrevelferd, beredskap og flere arbeidsplasser.

Så bør vi kunne ta to tanker i hodet samtidig. Samtidig som bøndene nå trenger krisehjelp på grunn av høye priser på gjødsel, såkorn og strøm, samt å faktisk få skikkelig betalt for den jobben de gjør, så må vi kunne gå inn og se på hvordan systemet fungerer – eller rettere sagt – ikke fungerer.

Bonden får cirka fem kroner per liter melk hun produserer, vi som forbrukere betaler cirka 20 kroner i butikken. Fra bonde til butikk har melka blitt fire ganger dyrere. For noen produkter får bonden i dag cirka ti prosent mer betalt enn for noen år tilbake, mens prisen i butikk har steget med nesten 100 prosent. Da skjønner alle at her er det noen som skummer fløten, og det må vi få slutt på.

Vi forbrukere må mobilisere nå, før jordbruksoppgjøret. Vi må kreve rettferdig inntekt til bøndene. Det er nemlig ikke bare bøndene og distriktene som kommer til å lide dersom vi mister landbruket i Norge. Det er vi forbrukerne som til syvende og sist får lide. Vi mister maten vår. Og vi mister muligheten å bidra til en bærekraftig og framtidsrettet løsning på matproduksjon.

Er du blant dem som også er opptatt av god dyrevelferd bør du i alle fall støtte opp om den norske bonden. Dør det norske landbruket må vi importere mat fra land som kanskje ikke er så nøye med dyrevernlover og dyrevelferd.

En ting vi kan ta tak i med en gang er at matjorda bygges ned. I dag er det cirka bare tre prosent av landet vårt som brukes til matproduksjon. Trøndelag er en av verstingene i så måte. Vi får kanskje flere kjøpesentre, motorveier og parkeringsplasser, men hva skal vi med det når vi ikke har mat til å fylle hyllene i kjøpesentrene med?

Dersom vi er misfornøyde og ønsker endring, så må vi starte med oss selv. Vi kan for eksempel kjøpe mer lokalprodusert mat. Og vi kan fortelle de folkevalgte hva vi synes er viktig og rettferdig, i ytterste konsekvens gjennom stemmeseddelen.

Susanne Saue (Indre Fosen) og Tore Aasheim (Oppdal), på vegne av Trøndelag SVs distriktspolitiske utvalg