Parkeringslykke

Når jeg en til to ganger i uken skal utenfor husets fire vegger, krever dette fire til seks timer forberedelse. Jeg må gjerne begynne med å drikke 1,5 l vann og spise tre brødskiver før klokken 08:00, dette for å skylle igjennom systemet slik at jeg ikke må tisse i pose når jeg er utenfor huset.

Det skal også skiftes stomi og tas medisiner blant annet.

Når jeg endelig kommer frem dit jeg skal i Oppdal sentrum, er jeg så heldig å ha delt privat parkering sammen med andre funksjonshemmede nær inngangen. Når det er snø og is er det spesielt kjærkomment med disse parkeringsplassene.

Dessverre er det enkelte uten HC-bevis (handikap-bevis) som faller for fristelsen og tar seg til rette på HC parkeringene. Og det er jo forståelig at man kan tenke at det tar så kort tid å kjøpe drikke til middagen eller kjøpe snus, eventuelt benytte parkeringsplassen som venteplass når man venter på noen.

Dessverre har jeg lite konfliktskyhet og mye iboende irritasjon. Derfor har jeg til vane å konfrontere personer som tar seg tilrette på andres bekostning (spesielt min bekostning. Mandag 8. november skulle jeg til sentrum etter seks timer forberedelser og oppdaget at en bil med henger hadde dobbeltparkert over to HC-parkeringer. Til tross for at det var -7 grader ute, gikk mitt indre termometer fra 36,5 til full kvikksølv eksplosjon!

Jeg fikk min assistent til å kjøre meg inn på bygget tilknyttet parkeringen for å lete opp freidigheten. Det kunne nok ligne litt på en funksjonshemmet utgave av Martin Schanche som kom gjennom lokalene med mål om å få ut litt frustrasjon, denne frustrasjonen har bygget seg opp i takt med de fem gangene jeg har opplevd lignende situasjoner.

Da min mannejakt forble uten resultater, tok jeg bilde av parkeringen og sendte bildene med tydelig tekst til ordfører Geir Arild Espenes og kommunedirektør Ole Bjørn Moen! Men, til min store overraskelse så var ikke folldølens frustrasjon like prekær som blant annet budsjettplanlegging og drift av en kommune. Selv om det skal sies at ordføreren sendte meg melding om at «slik skal det ikke være».

Dermed måtte jeg dra hjem med uforrettet sak, legge meg som en trykkoker og finne ut av hvordan jeg skulle fremme min sak. Påfølgende dag, etter å ha gått rundt i min egen dype navle i flere timer, fikk jeg kontakt med daglig leder for selve bygget, og kjeftet på han. Truet med sosiale medier og ga han to timers frist til å få vedkommende som hadde feilparkert til å ringe meg opp, før jeg publiserte min vrede. Vedkommende beklaget på egne vegne og lovte å gjøre sitt beste for at dette ikke skulle skje igjen.

1,5 timer senere ble jeg oppringt av firmaet som var ansvarlig for feil-plasseringen. Etter femten minutter med en uhøflig og konfronterende monolog fra min side mottok jeg beklagelser og lovnader at dette ikke skulle skje igjen. Noen timer etter å ha fått ventilert, har jeg fått hode over kanten på egen navle, og tenkte at det kan kanskje være flere enn meg som opplever slike situasjoner og føler på samme frustrasjon, men er velsignet med litt mere folkeskikk og skam i livet.

Jeg håper derfor at min konfronterende skamløshet kan komme andre til nytte. Dersom du er en av dem som er så heldig og ikke ha en blå lapp som beviser ditt handikap i frontruten på bilen, håper jeg du kan gå de ekstra meterne eller parkere en annen plass neste gang du skal vente, selv om det er kun for en kort stund.

Det er andre med slik blå lapp som gjerne vil benytte seg av samfunnsgodene som finnes for funksjonshemmede, og da vi ikke har parkeringsvakter her på Oppdal, er HC-parkering et tillitsbasert system oss i mellom.

God spasertur over parkeringsplassen og nyt hvert skritt du er i stand til å gå.

Mvh

Atomkraftverk på hjul

Instagram @bkenth