Redaktøren i Opp spør på lederplass 16. februar hvordan vi som nasjon kan klare å opprettholde et distriktjordbruk og slik opprettholde innbyggertallet i kommuner som har jordbruk som primærnæring?

Jeg har et par forslag til løsning.

Først må jordbruksnæringa selv konkretisere og tallfeste hvor næringa står i inntekt/overskudd som kan tas ut i lønn i forhold til nivået hos øvrig befolkning. Som svar på bondeopprøret utnevnte forrige Regjering et utvalg for å finne det tallet. Det såkalte Grytten-utvalget saumfarte 38.000 regnskap fra alle norske bønder med alle typer produksjoner. De fant ut at medianlønna pr årsverk for norske bønder er 212.200 kr og gjennomsnittlig arbeidstid pr år er 1,5 årsverk. Vi kan med sikkerhet anslå at kornbønder ligger under 1,5 årsverk og melkebønder ligger over. Felles for alle er at jobben utføres av en ansatt, bonden sjøl, med eller uten annen jobb ved siden av. 212.200 kr pr årsverk for å jobbe 3-4000 timer i året som mjølkebonde, være på vakt 24/7/365, og få maks 90.000 kr i avløsertilskudd som gir færre enn 45 fridager i året inkl helger og ferie. Mange tar knapt fri i det hele tatt. Det er beinharde arbeidsfolk. Ordinære vilkår i velferdsstaten og norsk arbeidsliv gir nordmenn mer enn 130 fridager i året.

Før i tiden fikk bonden god hjelp av mange hjelpere på gården. Denne arbeidskraften er nå erstattet med kostbare maskiner og roboter. Alle som investerer kapital, enten det er privat eller i næring krever selvfølgelig avkasting på innskutt kapital. Ellers er det selvfølgelig uinteressant å investere. I jordbruket kan man bare glemme avkastning på innskutt kapital fordi inntekta er altfor lav. Det er skremmende og urettferdig. Når jordbruket nå skal sammenlignes med vilkår i et vanlig arbeidsliv for å jamstilles på lønn, hvilke ord ville du brukt for å beskrive vilkårene hvis det gjaldt din næring som du jobber i? Jeg vil tro at du ville kalt det for respektløse vilkår, eller kanskje sinnsyke vilkår? Norsk snittlønn i året 2020 som Grytten-rapporten er basert på var ca 600.000 kr. Det gir et inntektsgap på ca 400.000 kr pr årsverk som må tettes. Det er et moderat krav at bønder skal ha norsk snittlønn for å lage maten vår og utøve vår nasjonale matberedskap. Det er også kritisk nødvendig for å skape rekruttering.

Det er ikke sikkert den enkelte gårdbruker opplever det økonomiske aspektet ved sitt liv som sinnsykt. Næringa har tolerert i alle år at man må jobbe «døgnet rundt», og blande sammen privat lønn fra flere i husholdningen og andre eksterne inntekter for å være i stand til å lage maten vår. Totalen kan da bli til å leve med hvis man har fått gården billig og fjøset er 40 år gammelt og nedbetalt.

Gratis arbeidende kårfolk gir ofte bonden mer velfortjent fri enn tilskuddet skulle tilsi. Det er her dagens generasjonsskifte kommer inn. Dagens unge bønder som skal ta over gården tolererer ikke disse vilkårene for sitt liv. De vil ha lønn og fritid som andre folk selv om det selvfølgelig aldri blir 8-16 jobb å være husdyrbonde. I tillegg kommer løsdriftskravet i 2034 som i praksis innebærer et ufravikelig krav: Host opp en haug med millioner i gjeld eller legg ned gården!

Regjeringen har vedtatt at den norske bonden skal jamstilles på norsk snittlønn uavhengig av geografi og produksjon. Det står svart på hvitt på side 19 i regjeringsplattformen som ble meislet ut i Hurdal. Det er en enorm stor politisk lovnad, men den er helt nødvendig for å redde norsk landbruk og norske bygder slik vi kjenner dem. Dagens regjering prioriterer jordbruket, men hvis ikke opptrappingsplanen gjennomføres i praksis blir den bare et papir med ord på.

Løsningen for å redde norske husdyrbønder i Oppdal og Rennebu, og landet ellers, er at alle oss som kun er forbrukere begynner å bry oss mer om landbruket enn et klapp på skuldra til bonden.

Det minste du kan gjøre er å bruke stemmeretten din til det beste for norsk jordbruk, kjøpe norsk mat og melde deg inn i et av faglaga. Norges Bondelag eller Norsk bonde- og småbrukarlag (NBS) som har forhandlingsrett med staten.

Nylig gjennomførte NBS et solid arrangement på Berkåk der sjølforsyning og jamstilling var tema. Det var full sal og gode innlegg. Ordstyrer var Håkon Nordseth, og han sa noe viktig i innledningen til møtet som han ble utfordret på. Sitat; «hadde det ikke vært for at jeg kun har et lite drivhus på tomta mi så skulle jeg blitt medlem», sitat slutt. Han belyste med dette en av de største utfordringene til norsk jordbruksnæring.

Du som kun er forbruker tror at jordbrukspolitikken er til for bøndene, at det kun er bøndene som skal ta kampen for norsk matproduksjon. Det er farlig feil! Norsk jordbrukspolitikk er til for deg som forbruker for at du skal ha trygg og god norsk mat som er laget fra jord i Norge. Fra jord i Oppdal og Rennebu og ikke jord i et annet land langt unna, med helt andre regler for antibiotika og dyrevelferd. Samtidig som kulturlandskap, nasjonal matberedskap og bygder blir lagt brakk. Prisene i butikkene forblir de samme uansett hvor maten kommer fra, ettersom det er kjøpekraften vår som bestemmer prisene. For ordens skyld; Håkon Nordseth ble medlem i NBS.

Det er opp til deg som leser dette. Du ja, du som er forbruker med stemmerett om du vil ha opptrappingsplanen gjennomført. Du må bli med i inntekstkampen for bøndene og kreve at planen blir gjennomført av våre lokalpolitikere, regionpolitikere og rikspolitikere i Storting og Regjering. Jeg har en oppfordring til våre ordførere. Look to Lesja! Der har SP-ordfører Mariann Skotte gjennomført et opprop for raskest mulig gjennomføring av opptrappingsplanen, og fått med seg alle SP-ordførerne i gamle Oppland til å stille seg bak den.

Norsk jordbrukspolitikk er ikke til for to særforbund av norske bønder. Den er til for oss alle, matpolitikk og jordbruk angår oss alle som nasjon! Bli med i kampen for bøndene, maten din og bøgda di!

Stian Tufte

Rennebu Bondelag