Vi står ved et veiskille. Enten mister vi nasjonalparkkommunestatusen, eller så må vi gjøre en innsats for å beholde den.

Siden 2008 har Oppdal hatt status som Nasjonalparkkommune. Med tanke på at vi ikke har sørget for å dra nytte av de mulighetene som ligger i en slik profilering, så er det kanskje noe som har gått i glemmeboka?

Uansett, det må søkes på nytt etter nye kriterier innen året er omme dersom vi vil fortsette å ha en slik status. Det er snakk om bygdas omdømme. Her har vi en unik sjanse til å skaffe oss en grønnere, mer bærekraftig, og ikke minst tidsriktig merkevarebygging.

Spørsmålet er hva Oppdals politikere vil gjøre med dette. Skal vi hive oss rundt, bli med på satsingen som gode ambassadører for nasjonalparkene våre og få et grønt stempel fra Miljødirektoratet, eller skal vi bli stående igjen på perrongen?

Som nasjonalparkkommune vil Oppdal forplikte seg til en bærekraftig og inkluderende besøksstrategi. I kriteriene for merkevaren Norges nasjonalparker heter det seg at nasjonalparkene skal «oppleves og bevares», og at «merkevaren Norges nasjonalparker skal bidra til økt besøk på en bærekraftig måte». Denne satsingen har sitt utspring i Stortingsmelding nr. 18 (2015- 2016) Friluftsliv - Natur som kilde til helse og livskvalitet.

Miljødirektoratet konkretiserer selv innholdet i denne gjennom en kort tekst om bakgrunnen til merkevaren Norges nasjonalparkkommuner. Her står det blant annet at «etablering av informasjonspunkter, utkikkspunkter og tilrettelegging for at personer med lite friluftslivserfaring kan gå kortere turer i områdene, er viktige elementer i strategien». En del av løsningen kan kanskje være å øke kompetansen om dyre- og plantelivet i området, skape større bevisstgjøring rundt sporløs ferdsel, og legge til rette for mindre turer med universell utforming i inngangen til nasjonalparkene. Slik kan en kombinere vern og bruk på en måte som gir økt verdiskaping på naturens premisser.

Nærheten til Dovrefjell må kunne sees på som en lite utnyttet ressurs. Med en grønnere profilering kan det være mye å hente for et reiseliv basert på opplevelser. Kongsvoll Botaniske Fjellhage og Pilegrimsleden er satsingsområder som vil kunne dra stor nytte av merkevaren Norges nasjonalparkkommuner. Dersom også Trollheimen etter hvert blir nasjonalpark, så finnes det allerede vei som gir muligheter for å legge til rette for fisking fra rullestolen både ved Tovatna og i Gjevilvassdalen.

Hvis vi ser til Lom så har de valgt å være Nasjonalparkkommune, mens det lille tettstedet Fossbergom har fått status som Nasjonalparklandsby. Dersom Trollheimen blir nasjonalpark så vil kanskje Lønset og Storlidalen kunne være kandidat til å ta på seg en slik rolle dersom de måtte ønske det.

Sjur Vammervold har i 2017 skrevet mastergradsoppgave om forholdet mellom reiselivet og forvaltninga på Dovrefjell. Han etterlyser en tydeliggjøring av roller og ansvar hos de ulike forvaltningsnivåene. Samtidig peker han på viktigheten av regelmessig kommunikasjon mellom reiseliv og forvaltning for å øke respekten mellom de ulike aktørenes erfaring og kompetanse. Når jeg så leser om nasjonalparkkommune-samarbeidet tenker jeg at dette kan være en løsning på nettopp det Vammervold etterspør. Norges nasjonalparkkommuner er nemlig et nasjonalt nettverk for erfaringsutveksling som jobber med å utarbeide gode besøksstrategier. Planene blir lagt av nasjonalparkstyret, og godkjent av Miljødirektoratet.

I kriteriene står det blant annet at kommuneplanen bør komplettere besøksstrategien for nasjonalparken. Her er det nærliggende å tro at satsingen krever dialog på tvers av disipliner. Kanskje vil slik samhandling skape grunnlag for en mer bærekraftig utvikling både økonomisk og miljømessig?

Innovasjonssenteret har gjennom å satse på reparasjon og gjenbruk vist at de mener alvor med å forsøke og gi Oppdal en tydeligere miljøprofil. Nå er det opp til politikerne om de vil komme etter. Som Nasjonalparkkommune har vi muligheten til å bli med på et samarbeid som både kan være utfordrende og givende. Dette er altså en status som kan gi muligheter, men som en må gjøre seg fortjent til. Spørsmålet er rett og slett om vi er villige til å gi oss selv et spark bak. Dersom vi først kommer i gang, er det lettere å få ballen til å rulle.

Det landsomfattende arbeidet som nå legges ned for å få norsk seterkultur inn på Unescos verdensarvliste for immateriell kulturarv er et eksempel på et enkeltstående prosjekt med potensiale for å styrke en grønnere profilering – helt i tråd med statusen som nasjonalparkkommune. Røros er et eksempel på en kommune som har lykkes med verdensarvstatusen, og satser stort på kombinasjonen natur- og kulturopplevelser.

En grønnere reiselivssatsing kan være så mangt. Å styrke vilkårene for bærekraftig matproduksjon på lokale premisser er ett eksempel på tiltak. Søppelhåndtering kan være et annet. Det viktigste er kanskje ikke akkurat hvordan vi løser de ulike utfordringene, men at vi i alle fall melder oss på dugnaden.

Kom igjen, Oppdal! Nå må vi slenge oss med og ta en for laget. Det er uansett ikke mangel på muligheter for den som tør å satse i takt med tiden. Her er gresset rett og slett grønnere på den andre siden.

Julie Killingberg